Replikk: Hva innebærer det at en del av Forsvaret er en høyskole?

Replikk: Hva innebærer det at en del av Forsvaret er en høyskole?

. 10 min read

Saira Basit

Dekan ved FHS. Doktorgrad i statsvitenskap fra UiO om staters håndtering av voldelige ikke-statlige aktører som krysser grenser. Erfaring fra IFS, UD og styreverv i universitets- og høyskolesektor.

Forsvarets høgskoles (FHS) oppdrag er å levere militær profesjonsutdanning.  Som reflektert i debatter i Stratagem, Forsvarets forum og Norsk militært tidsskrift råder det mye usikkerhet og misnøye rundt Forsvarets utdanningssystem.

En sak er allikevel fast: Forsvaret har en høyskole som er delvis underlagt universitets- og høyskoleloven. Likeledes er høyskolen underlagt krigens og krigskunstens krav, og domenespesifikke regimer som eksempelvis maritime sertifikatkrav. For å kunne drive denne hybriden mellom Forsvaret og universitets- og høyskolesektor, er FHS avhengig av unntaksforskrifter grunnet profesjonens særegenheter.

Å sette seg inn i hva det betyr å være en høyskole som skal levere en profesjonsutdanning kan ha en beroligende effekt på de fleste som er opptatt av at Forsvaret trenger en best mulig utdanning, altså best mulig militære profesjonsutøvere. Det inkluderer både de som mener at utdanningen er såkalt overakademisert, og de som mener at det praktiske tar for stor plass. Enda en sak som kan ha oppklarende virkning er å dreie debatten om utdanning i Forsvaret mot utdanningskvalitet, videreutvikling og ideelle kompetanseprofiler i krig og fred, fremfor å betrakte utdanning som struktur- og karrierebyggende, tidskrevende og kostnadsdrivende.

Dette innlegget belyser i hovedsak to forhold: hva det innebærer for oss at en del av Forsvaret er en høyskole og hvorfor det er viktig for oss å ha en profesjonsutdanning.

Etterlysning av en mer kompetanse- og utviklingsorientert omtale av den militære profesjonsutdanningen

Ved å velge en høyskole som Forsvarets nivådannende utdanningssystem, har man valgt utdanning fremfor kursing og opplæring. Det betyr at man verdsetter evnen til refleksjon og kritisk tenkning, understreker viktigheten av å behandle kunnskap systematisk og det å ha et reflektert forhold til hvordan kunnskap oppstår. Ikke minst betyr det å lære å lære noe, kombinert med kunnskap om sammenhengen mellom teori og praksis.

Vi har vi tatt et standpunkt om at evnen til å ta kloke og reflekterte valg som omhandler liv og død mens presset er stort, søvnen fraværende og situasjonen uforutsigbar, betyr noe for profesjonsutøvelsens kvalitet. Det innebærer at det å forstå sammenhengen mellom stridsvognen som ruller, fartøyet som seiler, flyet i luften, cyberkapasiteter, spesialstyrker og alt støttepersonell på den ene siden, og politiske implikasjoner for nasjonen på den andre siden, har noe å si for kvaliteten i den militære profesjon. Vi har innsett at vi aldri kan være overlegne på slagmarken basert på antall hoder, men basert på kloke hoder kombinert med smarte materiellanskaffelser.

En høyskole kan ikke gjøre noe bare fordi at andre gjør det, uten grundige kvalitets- og konsekvensvurderinger. I det minste må vi tilnærme oss de beste, og ikke de billigste. Å levere «godt nok» strider mot en høyskoles natur. En høyskole skal kontinuerlig sørge for å levere utdanning av høy nok kvalitet og kontinuerlig drive med faglig utvikling. Vi skal levere «best mulig», og her inngår relevans for profesjonen. Og sentralt er det for en høyskoles natur at kvaliteten i profesjonsutdanningen vil være under stadig utvikling for Forsvaret. Blir kvaliteten for lav på grunn av strukturelle eller økonomiske hensyn, må man vurdere noe annet enn en høyskole.

I sivil universitets- og høyskolesektor går det sport i å kartlegge kundens interesser for kontinuerlig å sørge for best mulige og relevante utdanningsløp med høyest mulig kvalitet. Hvordan utdanningen kan leveres på best mulig måte er opp til universitetene og høyskolene selv. I profesjonsutdanninger er viktigheten av denne dialogen mellom leverandør og kunde enda større. En høyskole skal ikke styres faglig fra eksterne og har selv ansvar for å levere undervisning og forskning av høy faglig kvalitet, selvfølgelig for å dekke et reelt behov der ute. «Akademisk» betyr ikke irrelevant, ei heller teoretisk. For oss så betyr det at vi er i en situasjon hvor vi systematisk kan dyrke militær kjernekompetanse, og sette teori og praksis i sammenheng. Vi har mye praksis ved høyskolen, og må bli dyktigere å formidle hva profesjonsutdanning er i sin helhet. Denne praktiske profesjonsutdanningsdelen ved høyskolen, og erfaringer fra militære operasjoner, kan også utgjøre grunnlag for våre forsknings- og utviklingsaktiviteter, til og med på høyt internasjonalt nivå. Og hos oss er det kort vei fra teori til praksis. Uten kobling mot håndverket er det ingen profesjonsutdanning.

Kvaliteten i militær profesjonsutdanning har en direkte sammenheng med operativ evne. Vi må ha lært noe av de siste årenes begivenheter – i blant annet Afghanistan, Libya og Hjeltefjorden. Jeg har vært i dekanroller siden utdanningsreformen (URE) og har ingen førstehåndserfaring med tanke på hvorvidt ting var bedre før. Det er også nå irrelevant, og vi må for Forsvarets skyld se fremover, sammen. Og så må vi evaluere og justere kursen der det er nødvendig for å sørge for best mulig kvalitet.

FHS er de åtte forsknings- og utdanningsavdelingene: Befalsskolen, Cyberingeniørskolen, Krigsskolen, Luftkrigsskolen, Institutt for forsvarsstudier, Sjøkrigsskolen, Språk- og etterretningsskolen og Stabsskolen. Ledelsen ved høyskoler har vanligvis søkelyset på å legge til rette for best mulig faglig kvalitet, struktur, læringsmiljø, insentiver osv. Det er tydelig etter å ha observert høyskolen i noen år nå, at noe leverer vi best helt særegent for den enkelte avdeling, og noe leverer vi best i fellesskap. Hva som er hva må vi få tid til å finne ut av selv, og vi skal ha rom for å justere kurs ved behov. Det som er tydelig, uansett, er at Forsvarets høyere utdanningsinstitusjoner passer godt sammen, har godt av å være underlagt et felles kvalitetssystem, ha fagmiljøer på tvers av avdelingene, bygge opp kompetanse sammen, levere noen felles utdanningsmoduler osv.

Prematurt. Debatten om militær profesjonsutdanning ønskes velkommen og vi må ta den på alvor. Den siste tidens debatter understreker viktigheten av å se URE i sammenheng med militærordningen (OMT). Den viktigste kvalitetsindikatoren som vil påpeke hvordan det faktisk har gått med URE er det derimot prematurt å si noe om: nemlig hvordan de uteksaminerte spesialister og offiserer på ny utdanningsordning fungerer i stilling. De første på ny ordning ble uteksaminert for bare noen måneder siden. Om 1-2 år vil vi være i stand til å gjennomføre en grundig analyse, basert på blant annet relevansundersøkelser som har som mål å avdekke hvordan de nye spesialister og offiserer fungerer i stilling.

Høyskolen setter grenser når kvaliteten ikke er forsvarlig, og vil utvikle den militære profesjonsutdanningen i en hensiktsmessig retning. De som best vurderer hva som er en hensiktsmessig utdanningsleveranse, er de som er ansatt ved høyskolen, selvfølgelig i tett behovsdialog med de som skal få de uteksaminerte til å fungere i stilling. Det finnes en hel del rom til å gjøre utdanningen bedre innenfor nåværende oppsett, og et og annet som kan gjøres med strukturen.

Forsvarets mange initiativ til å opprette utdanningssamarbeid med sivile institusjoner er nok en tankevekker i lys av at Forsvaret har en egen høyskole som ikke nødvendigvis er del av koordineringen av sivilt samarbeid. I visse tilfeller utløser også initiativ overfor sivile betalingsvillighet i Forsvaret. Tenker man helhetlig på belastning av statskassa, går vinningen fort opp i spinningen i og med at sivile høyere utdanningsinstitusjoner har som forretningsmodell å tenke ut nye studieløp samfunnet kan ha behov for. Klarer de det, får de finansiering per studiepoeng fra Kunnskapsdepartementet. Vi har tidligere gjort oss noen erfaringer omkring tilsvarende samarbeid med utdanningsinstitusjoner som er blitt nedlagt av grunner jeg ikke skal gå dypere inn på. I sum kan Forsvaret bli mer strategisk og samlet i samarbeid med sivile universiteter og høyskoler.

Forskning og utdanning for fremtidens forsvar – og for en spissere ende

Evner vi å rydde opp i hvorfor vi gjør det vi gjør, og hvorfor mange av oss er så opphengte i å levere utdanning av god kvalitet, blir vi kanskje klokere på hva som skal til for å lykkes for fremtidens forsvar. For at utdanningen skal gi mening, må vi spørre oss selv hvorfor det er viktig for oss å ha en profesjonsutdanning. Alle profesjonsutdanninger er utviklet i lys av kvalitetshensyn og profesjonens kvalitetskrav. I militære operasjoner skal offiserer og spesialister ha ulike kombinasjoner av ferdigheter og kunnskap som kan utøves i livskritiske og krevende situasjoner. Militær profesjonsutdanning, som jeg oppfatter begrepet brukt i Forsvaret, omfatter alle utdanningsløp ved høyskolen. Her setter jeg søkelyset på de treårige løpene, og nevner utvalgte grunner til hvorfor vi trenger en militær profesjonsutdanning:

Ansvar for liv og død og nasjonens/alliertes suverenitet. Militære profesjonsutøvere har en eksklusiv rett og plikt til å legitimt utføre voldsmakt på vegne av staten, og de skal ta beslutninger relatert til utøvelsen av militærmakten. Det fordrer en tilsvarende ansvarsbevissthet. I ytterste konsekvens, som også er grunnen til at en profesjonsutdanning er nødvendig, er den militære profesjon et yrke som skal utøves på både det praktiske og kognitive plan i ekstreme situasjoner. Profesjonsutøverne kan ofte befinne seg i etiske og juridiske gråsoner. Alt dette krever en solid base hvor teori og praksis er satt i sammenheng. Utøvelse av voldsmakten i form av operasjoner er noe som bygger på 3500 år gammel historie og teori. Forståelsen av hva som påvirker operasjoner knyttet til statens sikkerhet, militærmaktens utvikling og menneskers liv og død krever omfattende studier. Disse studiene, kombinert med refleksjon og praktisk læring, er nødvendige for å sikre statens, de militære og siviles overlevelse. Militære profesjonsstudier med praksiserfaring gis ikke ved noen andre utdanningsinstitusjoner i Norge eller av utenlandske sivile institusjoner. En profesjonsutdanning hvor man lærer dette er avgjørende for den operative evnen. Den gjør enden spissere.

Sterkere sammen. Norges sikkerhet er avhengig av NATO og vi bygger vårt forsvar rundt støtte fra allierte styrker. Derfor er det essensielt at Norge utdanner og utvikler kompetente offiserer som kan samarbeide med våre allierte og blant annet inngå i stabene i NATO, samt kunne delta på øvelser og operasjoner under NATO-ledelse. En slik deltakelse er den beste måten å sikre innflytelse i NATO og dermed understøtte vårt sikkerhetspolitiske mål. Det samme gjelder FN-staber og CIMIC-arbeid.

Krigskunst er tverrfaglig og praktisk-teoretisk. Fremtidens offiserer, for eksempel, må klare å skape operasjoner (eller effekter) som bygger på en forståelse for kommando og kontroll, forståelse for maktbruk i fred, krise og krig, forståelse for etterretning og spesialoperasjoner, for hvordan cyber og space vil påvirke deres aktivitet – og hvordan ressursene samlet sett kan brukes til å påvirke motstanderen. Offiseren skal kunne tenke kritisk under høyt press, tilegne seg ny kunnskap, kunne nok om alle teammedlemmers fagområder til å kunne lede teamet, få teamet til å samarbeide, og kunne se taktikk, operasjoner, strategi og politikk i sammenheng. I tillegg til å ha en høy profesjonsforståelse må også alle militære ledere ha de nødvendige grunnleggende ferdigheter, så vel som fysisk og mental robusthet, til å klare å ta vare på seg selv og ha overskudd til å lede i svært krevende og vanskelige situasjoner. Dette har blant annet medført at de fleste av skolene ved FHS gjennomfører lange og krevende øvelser på land, på sjøen og i luften, og militære praksisarenaer. Og alt dette må settes sammen til en helhet – krigskunst.

Å tilegne seg tilstrekkelig kunnskap innen disse områdene uten å få en militær profesjonsutdanning vil være en lang og krevende prosess. Spesialisten må i tillegg til å spesialisere seg i et gitt fagfelt forstå både Forsvarets struktur og fiendens tankesett. Enten man studerer teknologiske fag eller språk- og etterretningsfag, så er det en tidkrevende modningsprosess å bli god; en prosess som også fortsetter etter endt utdanning. Da har man i alle fall lært å lære fra et militærakademisk, praktisk-teoretisk perspektiv.

Utdanning er nødvendig for å forstå den sikkerhetspolitiske situasjonen og hvilke faktorer som påvirker ledelse av operasjoner. Vi trenger en profesjonsutdanning blant annet for å forstå at militærmakt utøves for å oppnå en politisk målsetning. De som skal tre inn i Forsvaret skal forvalte bruken av militærmakt som alltid har en overordnet målsetning som er politisk. Derfor må de forstå muligheter og begrensninger innenfor det militære og politiske mulighetsrommet, og hvordan man anvender militærmakten for å oppnå de politiske beslutningene.

Tillit mellom Forsvaret og politisk ledelse. Et høyt nok utdanningsnivå hos Forsvarets ledere bidrar til å skape tillit mellom politikere og militære profesjonsutøvere, og føre til at mer ansvar blir delegert ned til etatene. Denne tilliten kan ikke tas for gitt. Politikere må kunne stole på at de militære operasjonene utøves i tråd med politiske føringer. Delegering av beslutninger nedover vil kunne øke operativ evne på grunn av raskere beslutningssløyfer og mindre byråkrati, slik at de operative miljøene med best situasjonsoversikt i større grad kan håndtere oppdukkende situasjoner selv. En god forståelse for de politiske intensjonene er avgjørende for at en slik tillit skal virke. Videre vil det i krise og krig være en forventning i sivilsamfunnet om at Forsvaret stiller opp.

Faglig bærekraft og lojalitet til profesjonen. Forsvarsstrukturen må ha en profesjonsbærende kjerne. Det krever at storparten har solide militære profesjonsutdanninger, altså den grunnleggende innsosialiseringsprosessen som er del av alle profesjonsutdanninger (se for eksempel Heggen, Kåre Elmar; Terum, Lars Inge (2017). The impact of education on Professional identity. Blom, Bjørn; Evertsson, Lars; Perlinski, Marek (Red.). Social and caring professions in European welfare states: policies, services and professional practices. Part 1, chapter 2. p. 21-36. Policy Press). Å tilegne en solid militær profesjonsutdanning som spesialist eller offiser, for eksempel, tar minst tre år totalt. I løpet av våre utdanningsprosesser foregår militær og akademisk modning og dannelse i symbiose.

En mindre andel kandidater med sivil bachelorgrad pluss årsstudiet – som altså er en ettårig introduksjon til den militære profesjonsutdanningen – vil kunne berike Forsvarets organisasjon og sørge for at Forsvaret holder tritt med utviklingen i det sivile. Dette har Forsvaret gjort lenge for å hente inn spesielle kategorier det er behov for, og spørsmålet er nå snarere i hvilket omfang, og innen hvilke kompetanseområder dette er hensiktsmessig. En liten økning i dette antallet vil kunne skape interessante, men også problematiske erfaringer, som vi kan inkludere i fremtidige diskusjoner om høyere militær utdanning (for litt om alliertes utdanningssystemer, se Grunnleggende offisersutdanning - et alliert perspektiv). Profesjonsutøvere som gradueres fra FHS etter tre års militær utdannelse har behov for oppfølging og veiledning ved avdeling. De som har ett års militær utdannelse, vil høyst sannsynlig ha behov for fortsatt profesjonsutdannelse i stilling, og mottagende avdeling må muligvis tilrettelegge for innstegsstillinger eller én-til-én mentorering og veiledning.

Vedlikehold av en profesjonsbærende kjerne vil sørge for en bærekraftig modell som ivaretar de som er eksperter i forvaltningen av fagfeltet. Det vil føre til at styrken i kulturen og profesjonaliteten i profesjonen bevares over tid. Profesjonskulturen som dyrkes frem av den militære profesjonsutdanningen er sentral for å bevare Forsvaret. Offiserer, befal, spesialister og sivile er alle bærere av profesjonskulturen.

FHSernes rolle. I tillegg til å levere personell til styrkesjefene og sitte på de som skal ut i militære operasjoner og stridsutholdenhet, utgjør de ansatte ved høyskolen, inkludert de sivile, et bidrag verdt å tenke på. Også under krise og krig vil våre ansatte levere utdanning, analyser, forskning, forståelse for krisen vi er i, bidrag til kommando og kontroll, informasjon om måten krig foregår på, levere svar på mediehenvendelser og bidra til å skape narrativene om hva som skjer. Perspektivene og analysene om hva som skjer, basert på evidensbasert kunnskap, ligger der allerede når det er fred for å ha tillit når det er krise og krig. Videre vil behovet for å utdanne flere gode militære ledere sannsynligvis øke under langvarige konflikter.

En del av innholdet i denne teksten har vi utviklet sammen i Forsvarets høgskoles ledergruppe, altså representert av de åtte skolene/instituttet. I tillegg har jeg fått innspill fra sjefer som har ansvar for operative avdelinger og flere kolleger. Det er ingen full utredning, men en stikkprøve tatt av stemningen. Nå ser jeg frem til å få flere kommentarer fra flest mulig ved og utenfor høyskolen.

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.