En av de mest positive tingene som er skjedd med norsk offisersutdannelse i løpet av en generasjon er bestrebelsene på å skape et bedre teoretisk fundament for forståelse av operative konsepter og reglementariske taktiske retningslinjer. Det finnes likevel en grøft også på motsatt side av veien, der konseptene drøftes utelukkende ut fra sine rent teoretiske og prinsipielle sider, uten å skjele til de konkrete forhold de skal anvendes under, eller det overordnede strategiske problem de skal løse. Kaptein Philip Matlary går i noen grad i den fellen når han imøtegår undertegnedes argumentasjon for et nektelseskonsept i Finnmark. Spørsmålet er med andre ord ikke hvilket konsept som rent teoretisk og ut fra ideelle forutsetninger kan sies å være det beste, men hvilket som kommer best – eller minst dårlig – ut når det problemet vi står overfor i Finnmark skal løses. For det første må vi fastslå at de to konseptene tilstreber å løse to forskjellige strategiske problemer, eller i det minste representerer to vesensforskjellige ambisjonsnivåer med hensyn til å løse det norske forsvarets strategiske utfordring – å sikre at vi får alliert hjelp. Denne forskjellen i strategisk ambisjonsnivå fører i neste omgang til at man i det ene konseptet må lykkes med noe som rent operativt er langt mer krevende enn i det andre.
Nektelseskonseptets strategiske ambisjon er å skape og vedlikeholde en utvetydig krigssituasjon, som er så udiskutabel at NATO og spesielt vår viktigste allierte ikke kan overse eller ignorere den uten et helt uakseptabelt tap av egen troverdighet. Det krever at vi kan opprettholde en tilstand der det pågår åpenlyse krigs- og kamphandlinger som omfattes av NATO-traktaten, men uten at vi derfor må holde territorium eller vinne på bakken i taktisk forstand. Kontrollkonseptet, derimot, har som ambisjon ikke bare å utløse forsterkninger, men å holde tilstrekkelig store områder til at disse forsterkningene kan landsettes i Finnmark, foran det trange og sårbare Lyngen-defiléet. Det betyr at kontrollkonseptet forutsetter to hver for seg meget krevende ting:
- For det første at den styrken som skal settes inn i Finnmark er tilstrekkelig stor og slagkraftig til å holde store deler av Vest- og Midt-Finnmark like lenge som det sannsynligvis vil ta før allierte bakkestyrker kan settes inn i Nord-Norge,
- For det andre at denne styrken på grunn av nettopp Lyngen-defiléets sårbarhet må være utgangsgruppert i Finnmark.
Dertil kommer at langt den største delen av styrken må være stående, på grunn av den forventede korte varslingstiden før en konflikt – jf. de stadige påminnelsene om at Forsvarets reaksjonsevne må bli bedre. I FFIs grunnlagsstudie for neste langtidsplan er det gjort et overslag over hva dette vil kreve. Selv et konservativt estimat går ut på at en divisjon med to brigader og støtteavdelinger i så fall er et minimum, hvorav det meste altså må bygges opp og etableres i Finnmark allerede i fred. Da holder det i hvert fall ikke med noe mindre enn forsvarsbudsjetter som går rett til to prosent av BNP og blir der. I tillegg kommer så den sikkerhetspolitiske effekten i forhold til russerne av en slik styrkeoppbygging i Finnmark, ganske særlig når et konsept med alliert landsetting i Vest-Finnmark også skal øves.
Det andre vesentlige poenget som FFI-studien peker på er at mens nektelseskonseptet er skalérbart, er kontrollkonseptet det ikke – halvparten av den nødvendige innsatsen gir ikke halvparten av den strategiske effekten. Tar det 30 dager å få alliert hjelp må vi kunne holde nødvendige deler av Finnmark like lenge, ellers har det ingen hensikt å prøve. Med andre ord er ikke de to konseptene forskjellige bare på den måten at det ene prøver å oppnå noe som rent operativt er vesentlig mer krevende enn det andre. Men risikoen og konsekvensene ved å feile er også vesentlig mye høyere i kontrollkonseptet – strategisk ved faren for å miste hele den innsatte styrke hvis utholdenheten svikter, økonomisk ved å foreta store feil- og overinvesteringer hvis den meget ambisiøse økonomiske forutsetningen svikter.
Poenget er altså at man ikke har gjort noen fullstendig og relevant sammenligning av de to tilnærmelsene til forsvar av Nord-Norge hvis man nøyer seg med teoretiske betraktninger knyttet til hver av dem. Det er først når de er satt inn i sin strategiske kontekst og dertil er vurdert også ut fra sine økonomiske og sikkerhetspolitiske konsekvenser det blir interessant på annen måte enn rent akademisk. I den grad Matlary faktisk gjør en slik betraktning, blant annet i forhold til faktorer som værforholdene og russisk EK-kapasitet i Finnmark, halter også sammenligningen noe. Timingen av et strategisk overfall kan neppe gjøres avhengig av værforhold som er akkurat så dårlige at de hemmer oss men ikke angriperen, og det er heller ingen av konseptene som vil virke uten en viss resiliens overfor elektronisk krigføring. At man kan få et visst samband internt i et mekanisert kompani som jammes ved å øke utgangseffekten på sambandsmidlene er nok riktig. Men hva skal en mekanisert bataljon midt i Finnmark som ikke har samband hverken med høyere enhet, med egne fly, med etterretnings- og overvåkingsplattformene etc. foreta seg? Den opererer i realiteten i blinde i forhold til alt annet enn den forsvinnende lille delen av operasjonsområdet den har visuell kontroll over i sin egen optikk. Det kan like gjerne være hundrevis kilometer fra det stedet det faktisk er bruk for den. Her vil dessuten nektelseskonseptet etter hvert også kunne nyttiggjøre seg autonome sensorer og våpen som på tilsvarende måte ikke krever samband over like lange avstander. Det har Hærens våpenskole allerede interessante konsepter for.
Matlary peker også på betydningen av at vi har et operasjonskonsept som er gjenkjennelig og interoperabelt med NATO, det vil si bygget på mekaniserte manøveravdelinger. Til det er etter mitt skjønn å si at for det første blir det lenge til vi får se mekaniserte avdelinger fra våre europeiske NATO-allierte gå i land i Finnmark, slik deres kapasiteter utvikler seg. Når vi snakker om allierte forsterkninger til Norge, snakker vi for alle praktiske formål om USA, nærmere bestemt om det amerikanske marinekorpset, som uansett er de eneste med en troverdig projeksjonsevne til Norge i en slik situasjon. Da er det en trøst å vite at det ikke er noe vi kan finne på av operasjonskonsepter med våre ressurser som ikke er interoperabelt med det amerikanerne kommer med. Nylig ble eksempelvis øvelse Bold Quest gjennomført i Nord-Norge, der nettopp den type nektelseskonsept vi snakker om ble øvet av Kystjegerkommandoen og recon-avdelinger fra marinekorpset, med avdelingene blandet helt ned på patruljenivå. Selv en så radikal omstrukturering av Hæren i Nord-Norge som til å ligne mer på dagens kystjegerkommando – antagelig Forsvarets mest fremtidsrettede avdeling hva moderne krigføring angår – vil med andre ord ikke by på interoperabilitets-problemer.
Et hovedpoeng til slutt er også Matlarys vekting av de to konseptene i forhold til deres evne til å avskrekke angriperen, og sånn sett unngå at det blir konflikt. Men igjen blir betraktningen litt ensidig operativ, løsrevet fra strategisk kontekst og farget av en tanke om at det er hva vi foretar oss på det operasjonelle nivå som betyr noe for avskrekkingen. Det hadde muligens hatt noe for seg hvis vi snakket om to strategisk likeverdige parter, der den som hadde det operasjonelle overtak også var den som sannsynligvis ville vinne strategisk. Da glemmer vi at ingenting vi foretar oss av operasjonelt smarte ting vil ha noen som helst strategisk avskrekkende effekt på Russland, så lenge de vil kunne vinne en krig med Norge meget raskt uansett. Den forskjellen vi kan gjøre i så måte ved å velge det ene kontra det andre operasjonskonseptet utgjør neppe noen strategisk forskjell bedømt etter russisk målestokk. Det norske forsvarets evne til å skape strategisk avskrekking overfor Russland hviler derfor helt og holdent på vår evne til å involvere alliansen, og først og fremst USA. I så måte er det ingen særlig tvil om at også kontrollkonseptet vil kunne skape en utvetydig stridssituasjon som trolig vil utløse artikkel 5. Forskjellen ligger i at kontrollkonseptet søker å skape denne strategiske effekten på en måte som er langt mer sikkerhetspolitisk krevende, operativt risikabel og økonomisk urealistisk enn nektelseskonseptet. Ikke minst de ressursene det krever hvis et kontrollkonsept skal ha noen mulighet for å virke etter forutsetningen gjør at teoretiske betraktninger om operasjonskonsepters sterke og svake sider blir en akademisk interessant men for praktiske formål mindre relevant øvelse.
Foto: USMC MARSOC settes inn av Kystjegerkommandoen under øvelse Final Mission Platinum Ren 2019 (Sgt. Tayler Schwamb)
