Krigens språk (II): Fra soldatideal til den «sterke mannen»

I den første delen av denne artikkelen undersøkte jeg hvordan kjønn formet samfunnenes forståelse av styrke, sårbarhet og vold i krig, fra granatsjokk til seksuell vold på slagfeltet. Men disse spørsmålene fører oss til slutt utover slagfeltet selv. De åpner også mot større debatter om statsborgerskap, autoritet og politisk makt. I denne andre delen vil jeg følge en bestemt bane: Fra soldat til statsborger, fra statsborger til leder, og fra leder til figuren «den sterke mannen» som stadig gjør seg gjeldende i dagens politikk.

Krigens språk (I): Kjønn, styrke og sårbarhet i krig

Historikere blir ofte anklaget for å se bakover. Men mange av spørsmålene de stiller, er like aktuelle i dag. Debatter om militærtjeneste, lederskap, maskulinitet, seksuell vold i krig, veteraners psykiske helse og politisk autoritet, er temaer som stadig dukker opp, og gjerne hver for seg. Likevel kretser de om de

StratagemEftychia Kalaitzidou

Militærtjeneste var aldri bare et militært anliggende. Hærer trente kropper, men de bidro også til å forme identiteter ved å belønne disiplin, utholdenhet, selvoppofrelse og tjeneste for et større fellesskap. I mange samfunn kom disse egenskapene til å bli forbundet ikke bare med gode soldater, men også med idealer om manndom, statsborgerskap og lederskap. Soldatfiguren inntok derfor en plass som rakk langt utover slagfeltet. Den ble et kraftfullt referansepunkt for forestillinger om tilhørighet, autoritet og politisk fellesskap.

Denne sammenhengen kom særlig tydelig til uttrykk i debattene om statsborgerskap og militærtjeneste. Gjennom 1800-tallet og inn på 1900-tallet var militær plikt nært knyttet til idealer om statsborgerskap og nasjonalt ansvar. Figuren borgersoldaten ble kjent over store deler av Europa og koblet politisk deltakelse til plikt, offer og tjeneste. Siden militærtjeneste var overveldende mannsdominert, bidro dette til forestillingen om at fullt statsborgerskap på viktige måter var en maskulin status. Denne forestillingen kom eksplisitt til overflaten i debattene om kvinners politiske rettigheter. Da den norske politikeren Ole Malm i 1907 advarte om at det å gi kvinner stemmerett ville være «nasjonalt selvmord», gikk bekymringene hans ut over spørsmålet om kvinners politiske kompetanse.[1] Hans uttalelser gjenspeiler bredere forestillinger om statsborgerskap, sosial orden og de kjønnede grunnlagene for politisk autoritet.

Det er noe nesten poetisk over det som kom mer enn hundre år senere. I 2015 ble Norge det første NATO-landet som innførte kjønnsnøytral verneplikt, etterfulgt av Sverige i 2017 og Danmark i 2025. Kvinner tjenestegjør nå på samme juridiske vilkår som menn: De samme pliktene, de samme forventningene, det samme kravet om å tjene nasjonen. Hvis militærtjeneste lenge hadde fungert som én av veiene inn i det politiske fellesskapet, utfordret dette stille, men tydelig forestillingen om at offentlig autoritet naturlig tilhørte menn.

Den nordiske modellen løser ikke alle spørsmål om kjønn og militærkultur: hierarkier, forventninger og uformelle normer sitter lenger i enn formelle regler. Men den representerer et reelt brudd med en logikk som hadde holdt i over to hundre år. Samtidig er ikke historien om forholdet mellom militærtjeneste, statsborgerskap og kjønn en lineær fortelling om stadig større inkludering. De samme forestillingene som kunne brukes til å utvide forståelsen av hvem som kunne tjene nasjonen, kunne også mobiliseres på helt andre måter. For å forstå hvorfor idealet om soldaten fikk så stor politisk betydning, må vi vende tilbake til første halvdel av det tjuende århundret.

Mellomkrigstiden og fremveksten av fascisme og nazisme gir noen av de klareste eksemplene på hvor disse ideene kunne føre når de ble kombinert med ekskluderende politikk og visjoner om nasjonal gjenfødelse. Etter 1918 sto store deler av Europa overfor økonomiske vanskeligheter, politisk ustabilitet og de sosiale og psykologiske ettervirkningene av industrialisert krig. Millioner av menn kom hjem fra skyttergravene med synlige og usynlige sår. Som forklart i artikkelens første del, ble ikke granatsjokk tolket som en konsekvens av krigen, men som bevis på at noe hadde gått galt med det moderne samfunnet eller maskulinitet til de rammede. Det var i dette klimaet at fascistiske bevegelser trådte frem. Politiske tankeganger som forsterket og politiserte ideer idealet om den sterke mannen, radikaliserte det og gjorde det til et politisk program. Politikken ble også forsterket av tankeganger som allerede sirkulerte i aviser, medisinske diskusjoner, politiske debatter og populærkultur. På den måten ble effekten forsterket og i så måte ansett som en sannhet.

På ulike måter fremstilte både Mussolini og Hitler seg som svar på en opplevd krise av svakhet, uorden og nasjonal tilbakegang. Diagnosen deres gjenlød argumenter mange europeere allerede hadde møtt i årene etter første verdenskrig: nasjonen vaklet fordi mennene hadde blitt svake og verdiene hadde blitt korrumpert av kvinnefrigjøring, politisk splittelse, venstreorienterte ideologier og, i periodens rasistiske språk, av biologisk degenerasjon. Løsningen fremstod som innlysende: gjenopprett den sterke mannen, først som militant, deretter som leder. Fascismens visuelle kultur formidlet dette budskapet gjerne før talene gjorde det. Mussolinis bildeskapere dyrket fotografier av ham bar overkropp, ridende på hest eller i bokseringen. Kroppen i seg selv ble presentert som bevis på vitalitet og autoritet. Nazipropagandaen bygde på samme vis opp en estetikk rundt fysisk disiplin, uniformitet og rekker av unge mannlige kropper i formasjon. Ingenting av dette var tilfeldig. Det var det samme argumentet vi møtte i artikkels første del: At en «ekte mann» så ut på en bestemt måte, og at svakhet utgjorde en fare for nasjonen.

Kvinner inntok også viktige symbolske roller innenfor disse politiske visjonene, selv om de ble holdt utenfor direkte makt. Nasjoner ble forestilt som familier: Menn som beskyttere og krigere, kvinner som mødre, reproduktorer av folket og voktere av kulturell kontinuitet. Idealet om den selvoffrende moren, som oppdro sønner for nasjonen og ventet tålmodig hjemme, var like politisk ladet som idealet om krigeren. Og kvinner var ikke bare passive symboler i disse visjonene. Noen håndhevet og reproduserte dem aktivt: SS-Aufseherinnen som holdt orden i leirene, de kvinnelige partiorganisatorene som ga de fascistiske bevegelsene mye av deres sosiale infrastruktur, kvinnelagene som gjorde rekrutterings- og innsamlingsarbeidet. Mønsteret er seiglivet, og vi vil møte det igjen. Nærhet til makt har alltid hatt sine egne belønninger, selv innenfor et system som formelt underordner dem som tilbyr den.

Appellen til disse ideene begynte ikke med fascismen, og den sluttet ikke i 1945. Dens vedvarenhet peker mot et bredere spørsmål: Hva gjør denne politiske logikken så motstandsdyktig på tvers av ulike historiske perioder? En del av svaret ligger i det sosiologen Raewyn Connell kalte hegemonisk maskulinitets skjørhet. Som vi så i artikkels første del presenteres idealer om maskulinitet ofte som stabile og tidløse, men de fremstilles gang på gang som truet, svekket eller i tilbakegang. Fordi disse idealene er vanskelige for de fleste menn å fullt ut legemliggjøre, trenger de konstant bekreftelse. Styrken deres følges derfor gjerne av usikkerhet. Og usikkerhet kan være politisk nyttig. Fortellinger om maskulin tilbakegang skaper misnøye, utpeker fiender og gjør løfter om gjenreisning særlig attraktive. De bidrar til å forklare hvorfor appeller til styrke, autoritet og nasjonal fornyelse fortsetter å resonere på tvers av ulike historiske perioder.

Sett fra dette perspektivet er ikke appellen til «den sterke mannen» begrenset til noen bestemt periode eller politisk bevegelse. Den er del av et tilbakevendende historisk mønster der sosial endring tolkes gjennom maskulin krise og nasjonal tilbakegang, og det er et mønster som er gjenkjennelig i dag. Nettsubkulturer har skapt et vokabular: Incels, alfa-hanner, «manosphere», som pakker inn gamle bekymringer om mannlig fortrengning for et nytt publikum. Figurer som Andrew Tate har bygget kommersielle imperier på et enkelt budskap: verden er blitt tatt fra unge menn av feminisme og liberale verdier, og dominans er det eneste ærlige svaret. Retorikken låner fritt fra eldre tradisjoner – den harde mannen, krigeren, han som nekter å vise svakhet – selv om det som selges til syvende og sist er et produkt.

Politiske bevegelser har lært å snakke et beslektet språk. På tvers av ulike land har ledere dyrket bilder av fysisk styrke, besluttsom autoritet og kulturell gjenreisning, og pekt mot den samme samlingen av indre fiender: Innvandrere, minoriteter, feminister, LGBTQ+-fellesskapet og institusjonene som anklages for å muliggjøre dem. Det klareste aktuelle eksempelet kan være i ferd med å utspille seg i den amerikanske militærmakten, verdens mest kapable stridskraft, som de siste atten månedene har omformet seg langs påfallende kjente linjer. Ifølge Military Times har forsvarsminister Pete Hegseth siden januar 2025 avskjediget eller sidelinjert dusinvis av høytstående offiserer, deriblant general CQ Brown, bare den andre afroamerikanske mannen som har tjenestegjort som sjef for de væpnede styrkenes ledelse, og admiral Lisa Franchetti, den første kvinnen i marinens øverste uniformerte stilling.[2]

I mars 2026 rapporterte New York Times at Hegseth hadde blokkert forfremmelsene av fire hæroffiserer – to afroamerikanske menn og to kvinner – til brigadegeneral, etter at Pentagon-stab angivelig fortalte hærministeren at presidenten ikke ønsket å stå ved siden av en afroamerikansk eller en kvinnelig offiser på offentlige arrangementer. Ingen tjenestejournal ble oppgitt som begrunnelse.[3] Samtidig har transpersoner i tjeneste, mange av dem stridsveteraner med mange års deployering bak seg, stått overfor et fullstendig forbud og tvungen avskjedigelse i henhold til en presidentordre fra januar 2025. En føderal ankedomstol slo i juni 2026 fast at politikken sannsynligvis er grunnlovsstridig, men forbudet er fortsatt i kraft.[4]

Det offisielle språket som benyttes for å begrunne alt dette, er reformspråket: Å eleminere «Diversity, Equality and Inclusion (DEI», og gjenopprette «meritokratiet». Likevel forteller mønsteret av hvem som fjernes, hvem som beskyttes og hvem som feires, en mer spesifikk historie. Det som gjenoppbygges i USA, bevisst, ovenfra og ned, er ikke bare en visjon om militær dyktighet. Det er en bestemt visjon om hvem som forestilles å legemliggjøre den dyktigheten. Det bildet bør kjennes igjen. Gjennom denne artikkelen har vi gjentatte ganger møtt varianter av det samme idealet: den disiplinerte soldaten, den selvbeherskede borgeren, den sterke lederen, personen som forblir utholdende i møte med motgang. I seg selv er ikke disse egenskapene problematiske. Spørsmålet har alltid vært hvem som anerkjennes som bærere av dem, og hvem som ekskluderes fra den anerkjennelsen.

Dette bidrar til å forklare en slående kontinuitet. Mer enn hundre år etter debattene om granatsjokk møter de væpnede styrkene fortsatt utfordringen med å forene militære idealer med krigens menneskelige realiteter. Veteraner som sliter med PTSD, kan i dag motta anerkjennelse og behandling på måter som ikke fantes for deres forgjengere, men stigma, skepsis og spørsmål om robusthet og tilhørighet har langt fra forsvunnet. Samtidig fortsetter militære institusjoner å arbeide med den krevende oppgaven å forebygge og håndtere seksuell vold, både i egne rekker og i konfliktsoner. Betydelige innsatser er gjort for å styrke varslingsmekanismer, ansvarliggjøring, opplæring og støtte til ofre, og likevel forblir disse spørsmålene en vedvarende utfordring på tvers av mange stridskrefter og samtidige konflikter.

Lignende spenninger kommer til uttrykk i debatter om kvinners militærtjeneste. Til tross for den voksende integrasjonen av kvinner i stridskrefter i mange land, pågår det fortsatt diskusjoner om kamproller, fysiske standarder, militært lederskap og kvinners plass i frontlinjeenheter. Disse debattene fortsetter å avdekke usikkerhet om hvem som forestilles å legemliggjøre militær dyd. Spørsmål om kamproller, lederskap og frontlinjetjeneste kretser ofte rundt bredere forestillinger om styrke, sårbarhet, beskyttelse og autoritet, de samme temaene som har gått som en rød tråd gjennom denne artikkelen. Språket har endret seg. Spenningen er – nesten – den samme.

Historien gjentar seg ikke mekanisk, og å gjenkjenne et mønster er ikke det samme som å forutsi fremtiden. Likevel er noen mønstre verdt å feste seg ved. Spørsmålene som dukker opp i debatter om militærtjeneste, statsborgerskap, lederskap og nasjonal identitet, handler sjelden bare om forsvar eller sikkerhet. De gjenspeiler også bredere forestillinger om hvem som tilhører fellesskapet, hvem som leder, og hvilke egenskaper samfunn velger å verdsette. Dette er en av innsiktene kjønnshistoriske perspektiver på krig kan gi oss. Kjønn har lenge vært én av måtene samfunn har organisert makt på, forestilt seg fellesskap og fortolket krigens erfaringer. Sett fra dette perspektivet oppstår ikke «den sterke mannen» av ingenting. Han er et produkt av bestemte historiske angster, ambisjoner og tradisjoner. Å forstå hvordan disse ideene ble konstruert – og hvorfor de fortsetter å resonere – hjelper oss å bedre forstå de politiske valgene samfunn i dag står overfor. 

Foto: Nasjonalbiblioteket