You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Aldri mer 9. april og utdanningsreformen; et tankesprang om forsvarsevne og ansvar

Aldri mer 9. april og utdanningsreformen; et tankesprang om forsvarsevne og ansvar

. 3 min read
Visst fanden skal der skytes med skarpt!

Aldri mer 9. april!

Hvert år den 9. april fylles facebook-feeden min med disse sitatene. I bilder og ord minnes vi en krig, og en okkupasjon, som år for år, blir mer og mer fjern for oss.  Heldigvis.

Selv i et 2021 rammet av pandemi vil jeg påstå at det er som å vinne i lotto å få lov til å vokse opp i Norge - et Norge i dyp fred.  Dog, i historisk kontekst så er årene som har gått fra sist gang Norge var i krig, og frem til dags dato for et brøkdels sekund å regne. Det er det da, med brøkdels sekunder, de har det med å gå over – fryktelig fort.

Dette har vi også fått erfare det siste året. Idet pandemien bredte om seg ble verden slik vi kjente den kastet om kull, og vi ble stilt ovenfor en realitet de færreste kunne forestilt seg. Den bragte med seg en realitet vi ikke var veldig godt forberedt på. Denne uken har også det kinesiske luftforsvaret igjen fløyet inn i Taiwansk luftrom og russiske styrker står atter en gang og øver truende på grensen til Ukraina. Plutselig kan vi igjen bli stilt ovenfor utfordringer som for kun kort tid siden var “sånn som skjer med andre”, på andre steder, eller aller helst bare på film. Disse situasjonene kan brukes som et bilde på forsvarsevne. Er det én ting som er relativt sikkert så er det at den som på et eller annet tidspunkt vil oss vondt, den slår til når vi er minst forberedt, og når vi minst venter det.  Det skjedde den 9. april – det kan skje igjen.

Forsvarsevne er som tillit. Den bygges i millimeter og den rives i meter. Hvis vi ikke aktivt har bygd den opp, og vedlikeholdt den, så er det for sent å lete etter den den dagen vi virkelig trenger den. I slike situasjoner er det veldig enkelt å peke fingre. Peke på de som bestemmer. De som bevilger penger. De som sitter med ansvaret for å fordele inntektene, til alle. Helse, skole, samferdsel, eldre, unge, syke, friske mm.. Forsvarsposten i budsjettet blir fort veldig lite attraktiv i et Norge i fred.

Det er for lite penger til forsvar!

Det koster å ha forsikring, men staten vil ikke betale for den!  

Dette er sitater som dukker opp fra tid til annen, på lik linje med sitatene jeg innledet med. Jeg har selv begått dem fra tid til annen, og de er jo ikke usanne. Forsikring koster. Kasko koster mer enn del-kasko, da står du bedre rustet når uhellet er ute - sånn er det bare. Billigst er det å ikke ha forsikring, men da blir det til gjengjeld ufattelig dyrt den dagen det smeller.  Den dagen man må skyte med skarpt.  Den 9. april for eksempel.

Det er likevel ikke “de andre” jeg tenker på i år, mens jeg scroller meg gjennom bilder av oberst Birger Eriksen, og “aldri mer” sitater.  Det er oss jeg tenker mest på. Oss i grønt. Vi som skal stå i frontlinjen den dagen vi igjen må skyte med skarpt. For jammen er det mye vi har ansvar for selv også. Det er vårt ansvar å forvalte de midlene vi har best mulig, og bygge best mulig forsvarsevne med dem.  Millimeter for millimeter.

Det er i denne konteksten at tankene mine springer til Harald Høibacks lille føljetong om utdanningsreformen. Jammen har vi mye ansvar selv! Kanskje har vi mest ansvar selv?

Misforstå meg rett, det er viktig at vi minnes 9. april. Det er viktig at vi minner andre på 9. april. Det minner oss om hvor galt det kan gå når vi glemmer at forsvarsevne ikke er en bryter vi kan skru på akkurat idet vi trenger den. Vi må bare vokte oss for å kun å peke på “de andre”, de på utsiden. Ansvaret for best mulig forsvarsevne eksisterer like mye på innsiden, som på utsiden av  Forsvaret. Det er vår plikt å si fra hva som skal til for å oppnå den effekt som etterspørres. Like fullt er det vår plikt å sørge for best mulig effekt av det vi faktisk får til rådighet.

Der har vi kanskje en vei å gå? Hvertfall hvis vi tør gå i oss selv, og i dette tilfellet utdanningsreformen, og være litt ærlige med oss selv. Hva var det som faktisk skjedde der? Var det dette vi ville? Gir dette den effekten vi ønsker?  Hvem vet, kanskje vi kan tørre å ta tak i noe av det og?

Høiback har kastet hansken. Hvem plukker den opp?


Foto: Tollbodgaten 10, gamle Krigsskolen (O.T.Olsen / Byantikvaren i Oslo)


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.