Slutten på lavspenningspolitikken?

Norge har siden andre verdenskrig levd med en sikkerhetspolitisk grunnidé: Å holde spenningen lav i nord. Denne såkalte lavspenningspolitikken står nå under press fra flere sider samtidig. I øst møter vi et mer aggressivt Russland som i fire år har ført fullskala krig i Europa. Samtidig har USA blitt en mer usikker aktør i europeisk sikkerhetspolitikk, med økt distansering fra NATO og større strategisk fokus på andre regioner. Dette har reist nye spørsmål i forsvarsdebatten, og for Norge er ikke spørsmålet om lavspenningspolitikken bør justeres. Spørsmålet er om den i det hele tatt er relevant.

Denne artikkelen vil drøfte om endringer i den sikkerhetspolitiske situasjonen gir et grunnlag for å revurdere lavspenningspolitikken. Men først vil den gi en kort introduksjon til historien bak denne politikken, og hva som nå påvirker den.

Historisk bakteppe

Etter andre verdenskrig med NATO-medlemskap, så norske politikere det som nødvendig å avklare Norges rolle i alliansen, fordi landet lå i et strategisk følsomt område (Tamnes 1986). Under den kalde krigen (1949–1991) ble det derfor utviklet en sikkerhetspolitikk basert på en balansegang mellom avskrekking og beroligelse overfor Sovjetunionen (Bjur, 2024). Premisset for politikken var todelt: Norge trengte NATO for avskrekking, men uten å provosere. Politikken bygde også på at Sovjet og senere Russland hadde legitime sikkerhetsinteresser i nord som måtte tas hensyn til. Dette la grunnlag for de norske selvpålagte restriksjonene, der basepolitikken var et av elementene, sammen med atompolitikken, øvingsrestriksjoner i Finnmark, samt begrensninger rundt alliert tilstedeværelse (Skogrand and Engdal, 2004).

Basepolitikken slo fast at Norge ikke skulle ha permanente utenlandske baser i fredstid – ment å hindre at norsk territorium ble utnyttet av en stormaktsalliert for aktivitet rettet mot Sovjetunionen (Skogrand and Engdal, 2004). Til sammen skulle tiltakene sikre forutsigbarhet overfor Sovjetunionen.

Da Sovjetunionen falt, endret det sikkerhetspolitiske landskapet seg. NATO vendte oppmerksomheten mot samarbeid og utvidet alliansen østover, og Norge opprettholdt lavspenningspolitikken i en periode der Russland tilsynelatende beveget seg mot Vesten. Krigen mot Georgia i 2008 var et første varsel, men det var annekteringen av Krim i 2014 og fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022 som for alvor brakte debatten mellom avskrekking og beroligelse tilbake.

Hvorfor lavspenningspolitikk?

I dag ligger lavspenningspolitikken fortsatt til grunn for norsk sikkerhetspolitikk i nordområdene. Politikken kan forstås som et forsøk på å redusere risikoen for konflikt med Russland gjennom en balansert kombinasjon av avskrekkende og beroligende tiltak. Målet har vært å sikre stabilitet og forutsigbarhet i et strategisk viktig nærområde. Lavspenning har dermed fungert som et styringsprinsipp for hvordan Norge balanserer forholdet til en stormakt i umiddelbar nærhet. 

Samtidig reiser dagens utvikling spørsmål om i hvilken grad lavspenningspolitikken fortsatt er funksjonell. Politikken ble utformet i en sikkerhetspolitisk kontekst preget av mer forutsigbarhet og et annet trusselbilde enn det Norge står overfor i dag (Oma, 2021). Økt russisk aktivitet og et mer ustabilt internasjonalt landskap gjør grunnlaget for å opprettholde lavspenning mer usikkert. Dette belyser spørsmålet om hvorvidt det i praksis er mulig å opprettholde en lavspenning i nord, når sentrale forutsetninger for politikken i økende grad blir utfordret eller er borte.

De forskjellige påvirkningskreftene

Økt russisk aggressivitet

Siden 2014 har Russland i økende grad ført en sikkerhetspolitikk preget av en skjerpet anti-vestlig holdning og retorikk, med høyere risikovilje og større grad av uforutsigbarhet. Dagens krigføring i Europa pågår parallelt med bruk av hybride virkemidler rettet mot vestlige land, inkludert Norge, noe som bidrar til å utvide rommet for påvirkning og kompliserer det sikkerhetspolitiske bildet. Russland har samtidig utviklet og tilpasset sine militære kapasiteter under en pågående krig, og fremstår dermed som både mer utholdende og bedre i stand til å opprettholde langvarig press. Dette forsterkes av økt samarbeid med land som Kina, Nord-Korea og Iran, som bidrar til å støtte Russlands evne til å videreføre og på sikt gjenoppbygge militær styrke. 

Samlet sett bidrar dette til et mer krevende og uforutsigbart trusselbilde for Norge og Europa, der forutsetningene for stabilitet og forutsigbarhet i nordområdene er svekket.

Trump-administrasjonens omdefinering av amerikanske interesser

Helt siden andre verdenskrig har Norge sett på USA som den sentrale sikkerhetsgarantisten mot først Sovjetunionen og senere Russland. Dette ligger fortsatt til grunn for norsk sikkerhetspolitikk. Samtidig har utviklingen de siste årene bidratt til økt usikkerhet rundt den amerikanske rollen i Europa. Med krig i Europa og et skjerpet trusselbilde har ikke bare NATOs krav økt, men også USAs forventninger til europeiske allierte. Trump-administrasjonens retorikk demonstrerer misnøye med de europeiske allierte, og truer med en revurdering av hele NATO-medlemskapet. Parallelt har amerikansk strategisk oppmerksomhet i økende grad blitt rettet mot andre regioner, særlig Indo-Stillehavsregionen. Resultatet er økt usikkerhet knyttet til den langsiktige troverdigheten i den transatlantiske sikkerhetsgarantien, og dermed grunnlaget for norsk avskrekking.

Den nåværende administrasjonens politikk er likevel omstridt, også i USA. Vi vet foreløpig ikke om deler av den kan bli reversert etter neste presidentvalg, og føre til en revitalisering av det transatlantiske sikkerhetsfelleskapet.

NATO i Norden

Kombinert med økt russisk aggressivitet og endrede amerikanske interesser, har Finland og Sveriges inntreden i NATO endret det strategiske kartet i nord. En tettere nordisk integrasjon tilsier at Norge nå må se på sine forsvarsplaner og operative kapasiteter i sammenheng med Finland og Sverige. Dette innebærer mer enn bare økt samarbeid, det krever en helhetlig tilnærming til sikkerheten i nordområdene. Initiativer som NORDEFCO og Northern Group er med på å styrke den regionale avskrekkingen samtidig som den reduserer nødvendigheten av amerikansk tilstedeværelse.

Samlet sett er dette krefter som alle påvirker lavspenningspolitikken nok til at Norge nå må se på hvordan den fungerer i praksis. Stormaktene øker bruk av militærmakt, press og trusler, noe som gir mindre handlingsrom til småstater, og øker spenningen. Videre innebærer økt skandinavisk forsvarssamarbeid at Norge ikke kan opprettholde en egen særskilt politikk uavhengig av dette samarbeidet.

Konsekvenser for lavspenningspolitikken

De sikkerhetspolitiske endringene forskyver balansen lavspenningspolitikken bygger på, og endrer dermed denne politikkens premisser. En økende russisk trussel styrker behovet for troverdig avskrekking, mens usikkerheten rundt den amerikanske sikkerhetsgarantien reduserer troverdigheten. Med Russlands økende militarisering i nordområdene øker spenningene, og våre beroligende tiltak virker i stadig mindre grad å ha betydning. Norge kan ikke lenger opprettholde lavspenning som styringsprinsipp på et grunnlag som ikke eksisterer. Det vil derfor være riktig å justere den sikkerhetspolitiske kursen, og vise at Norge ikke viker tilbake for å skjerpe avskrekkingen sammen med våre allierte i Europa.

Man kan derfor videre argumentere for at enkelte av Norges selvpålagte restriksjoner må vurderes på nytt. Begrensninger har tilsynelatende vært en del av de beroligende tiltakene i politikken, men med dagens trusselbilde kan man argumentere for at disse tiltakene vil være med på å svekke den nordiske avskrekkingen. En justering etter dagens trusselbilde er derfor nødvendig, ikke bare for Norge, men for de allierte og samarbeidet i nord. 

Tiltak som vil være med på å styrke avskrekkingen vil ofte bli tolket som eskalerende, men i dagens sikkerhetspolitiske situasjon er ikke denne sammenhengen lenger like entydig. Det kan heller argumenteres for at et fravær av tydelig avskrekking kan bidra til misforståelser og feilvurderinger, fordi et mer aggressivt og selvhevdende Russland kan tolke et slikt fravær som utslag av frykt når sikkerhetsgarantien ikke lenger anses som like troverdig. Derfor kan økt tilstedeværelse, militær aktivitet og generell integrasjon med allierte styrker i større grad virke stabiliserende. Dette forutsetter at tiltakene fremstår som defensive og forankret i tydelige rammeverk, for ikke å virke offensive. 

Parallelt med våre interesser har Russland egne strategiske interesser i nordområdene med et ønske om å beholde lavspenning, noe som dog er tosidig. På den ene siden produserer Russland sin energi i området, samt at de har Kola-halvøya som er en sentral region for deres militære avskrekking. Økt ustabilitet i regionen vil dermed også kunne være i strid med russiske interesser, da det kan true både økonomiske og militære kapasiteter. Derfor kan man argumentere for at Russland har en egen interesse for forutsigbarhet i nordområdene, selv i en situasjon med økt spenning mellom Russland og Vesten. På den andre siden kan man derimot se et Russland som ønsker å være dominerende i Arktis, noe som også påvirker lavspenningspolitikken. For Norge er det derfor viktig at man ikke får en politikk som følger Russlands premisser, men at man heller får en balanse som gjør at det ikke er til fordel for Russland å bruke makt for å ivareta interessene i området.

Samlet sett peker disse endringene i samme retning: Forutsetningene for lavspenningspolitikken er ikke lenger til stede. Både trusselbildet og alliansen har gjennomgått grunnleggende endringer de siste årene, og selv om det er en interesse for stabilitet i nord, er spørsmålet nå hvordan Norge skal tilpasse seg.

Konklusjon

Den norske lavspenningspolitikken ble bygget for en annen verden. Premissene den hvilte på – et mindre offensivt og uforutsigbart Russland og en sterk amerikansk sikkerhetsgaranti – er ikke lenger til stede. Å opprettholde lavspenning som styringsprinsipp i en situasjon der forutsetningene for det er borte, tar bort stabiliteten. 

Med et tettere nordisk samarbeid i NATO, og en sikkerhetsgaranti basert kun på strategiske partnere i Europa, bør fokus på avskrekking så langt det er mulig bli det nye grunnlaget for stabilitet i nord. Lavspenningspolitikken forutsetter at avskrekkingen er troverdig nok til at beroligende tiltak ikke oppfattes som svakhet, men når begge disse forutsetningene svikter samtidig, er balansen i praksis borte.

Foto: Edward Valentin Coates / Forsvaret