You've successfully subscribed to Stratagem
Great! Next, complete checkout for full access to Stratagem
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.
Det marginale forsvarets problem

Det marginale forsvarets problem

. 3 min read

Elefanten i rommet i norsk forsvarsdebatt er at Norge blir et for lite land til å holde seg med et komplett forsvar på nasjonal basis.

Man kan trekke to slutninger fra dagens norske forsvarsdebatt: Alle partier vil styrke Forsvaret, men ingen regjering er villig til å bruke vesentlig mer penger på det enn i dag. Skal Forsvaret styrkes må det derfor skje ved at vi får mer forsvarsevne ut av de pengene vi har. Da står vi overfor et grunnleggende forsvarsøkonomisk problem, nemlig at det selv med optimal bruk av ressursene er svært uøkonomisk å drive et så lite forsvar som det norske. Spesielt så lenge vi prøver å opprettholde hele bredden av våpensystemer og -plattformer i et moderne forsvar, men bare har råd til meget få av hver av dem. Det fører uvegerlig til at en stor del av budsjettet går med til å betale grunnkostnadene for de logistikk- og støttefunksjonene som er tilnærmet de samme uansett hvor mange enheter vi opererer av hver type våpensystem.

Hvis budsjettene heller ikke følger den forsvarsspesifikke kostnadsutviklingen og dermed taper kjøpekraft, forverres en allerede i utgangspunktet vanskelig situasjon. Eneste mulighet for å kunne modernisere hele bredden av strukturen er da å redusere antall enheter av hver type ytterligere, fra et utgangspunkt som allerede er lite fordi vi er en småstat. De betyr at grunnkostnadene skal fordeles på stadig færre enheter, og enhetskostnaden per gjenværende system stiger dramatisk når antallet stadig synker. Den andelen av budsjettene som går til logistikk- og støttefunksjoner vil stige, og selv med en liten realvekst vil vi bare betale mer og mer for stadig mindre forsvarsevne. Det er denne tendensen som har karakterisert utviklingen av Forsvaret i nesten hele perioden etter den kalde krigen, og som vi kan kalle den marginale forsvarsstrukturens problem.

Når teknologiutviklingen i tillegg innebærer at det stadig dukker opp nye systemer eller kapabiliteter som også er nødvendige for å opprettholde et noenlunde komplett forsvar, forverres selvfølgelig problemet ytterligere. Droner og andre autonome systemer, cybervåpen, missilteknologi, elektronisk krigføringssystemer – alt dette blir det etter hvert behov for, enten som egne våpenplattformer eller integrert på dem vi allerede har – kampfly, fregatter, stridsvogner etc. Konklusjonen på dette gir seg egentlig selv: Intet norsk forsvarsbudsjett vil kunne holde følge med et økende antall ulike systemer i strukturen og en samtidig, teknologisk drevet kostnadsvekst per enhet av de samme systemene. Norge er, kort sagt, blitt et for lite land til å holde seg med sitt eget komplette forsvar.

Dette problemet er det ingen annen vei ut av enn et sterkt utvidet flernasjonalt forsvarssamarbeid, som innebærer at vi reduserer enhetskostnadene på en av to måter. Enten kan vi gå sammen med andre land om å dele på grunnkostnadene til logistikk og støttefunksjoner ved felles vedlikehold, basedrift, utdanning etc, eller vi kan foreta en arbeidsdeling der alle kvitter seg med noen av de våpensystemene som er minst kritiske for dem selv i bytte med sikkerhetspolitiske garantier fra samarbeidspartnerne. Den første strategien innebærer at hver nasjon beholder en tilnærmet fullbredde struktur under nasjonal kommando mot avståelse av full kontroll med infrastruktur og logistikk. Den andre innebærer at man aksepterer hull i den nasjonale forsvarsevnen mot fordelen ved å slippe hele kostnaden knyttet til de systemene man kvitter seg med. Begge strategier innebærer med andre ord avståelse av forsvarspolitisk handlefrihet i bytte med økonomisk innsparing. Forskjellen ligger i at så vel den sikkerhetspolitiske risikoen som den økonomiske innsparingen er størst ved den siste strategien, som egentlig innebærer at samarbeidslandene etablerer et felles forsvar.

Derfor er det interessant å konstatere at dette spørsmålet er praktisk talt helt fraværende i norsk forsvarsdebatt, på tross av at det er i ferd med å bli Forsvarets eksistensielle problem. Men for politikerne er selvsagt et eget, nasjonalt forsvar et sentralt kjennetegn på en suveren stat, og det å gå inn på slike ordninger er dermed på mange måter å erkjenne et slags nederlag. Innad i Forsvaret selv er for det første ikke kunnskapen om disse økonomiske mekanismene spesielt utbredt, i tillegg til at ingen selvfølgelig har noen egeninteresse av fremme slike forslag. I stedet nærer mange fortsatt en blåøyd tro på at vi skal få mer penger bare vi skriker litt høyere. Det initiativet til et økt forsvarssamarbeid i Norden som ble tatt for 13 år siden har derfor ikke gitt nevneverdige resultater så langt, på tross av et meget stort potensial – også innenfor rammen av en svensk og finsk alliansefrihet som for øvrig er i stadig oppmyking. Følgelig fortsetter man å stikke både politiske og militære hoder i sanden, og flernasjonalt forsvarssamarbeid omtales i langtidsplaner og andre steder som det skulle dreie seg om en interessant mulighet – ikke et livsnødvendig imperativ. Med mindre vi selvfølgelig synes det er OK å bruke 60-70 milliarder kroner per år på forsvar uten å produsere forsvarsevne for mer enn brøkdelen av det.


Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret


Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen vil på invitasjon fra Stratagem skrive månedlige kronikker frem til nyttår. Dette er den andre av seks planlagte publiseringer. Første kronikk kan leses her.


Kronikken er første gang publisert i Dagens Næringsliv i samarbeid med Stratagem. Kronikken er finansiert av Eckbos Legat.


Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.