Kompetanse: Den riktige investeringen for langvarig effekt

Kompetanse: Den riktige investeringen for langvarig effekt

. 4 min read

Samtidig som krigen i Ukraina utfolder seg fra time til time. Samtidig som informasjonen derfra velter inn over oss i alle kanaler, og vi iherdig jobber med å prosessere, forstå, være sinte, være redde, føle medfølelse, føle avmakt, føle medmenneskelighet og forsvarsvilje. Samtidig med dette så begynner debatten omkring vår egen forsvarsevne å boble til overflaten.

Hvordan? Hvor mye? Hvor mange penger? Fagmilitært råd A, eller A+? Nektelse? Kontroll? Flere av «x». Mer av «y».En helt uunngåelig debatt sett i lys av dagens situasjon, og samtidig helt nødvendig. Ingenting er vel bedre enn at befolkningen, politikerne og militærvesenet er investert i hvordan landet, folket og verdiene våre skal forsvares?

I den sammenheng så ønsker jeg å være tidlig ute. Før informasjon har blitt til etterretning. Før utfallet er kjent, og konklusjonene banket i stein. Mens tvil og håp er like gjeldende som ukrainsk kampvilje og forsvarsevne. I denne konteksten, med den uunngåelige debatten foran oss, vil jeg slå et slag for mer folk.

Folk, og kompetanse. Folk med kompetanse. Mer av det!

Jeg tror det er viktig at vi nå ikke ender opp med et ustemt hylekor, som krangler om hvilket materiell vi bare kjøpe masse av, med én gang! Jeg tror det er viktig at vi beholder fatningen, kjølig tar innover oss de lærdommene som brettes ut i radio, over verdens tv-skjermer, og i alle cyberdomenets tilgangsflater. Slik kan vi gjøre best mulige valg for fremtiden. Forsvarskommisjonen er for eksempel allerede i gang, de bør få gjøre jobben sin, og vi bør lytte. Når den tid kommer.

Frem til da må det vi velger å investere i effektivt kunne inkluderes i den stridsidé som pekes ut for det langsiktige forsvaret av landet. I den sammenheng kan vi ikke tillate oss å bomme (for mye). I den sammenheng må vi være forsiktige med å brenne av kruttet (pengene) på kortsiktige anskaffelser av materiell, gjort med høyt adrenalinnivå, med de beste intensjoner. Vi vet alle hvilken vei som er brolagt med dem …

MEN – det betyr ikke at vi skal avstå fra å benytte den kommende debatten til å treffe umiddelbare tiltak. Tiltak med langsiktig effekt. Uavhengig av hvilken stridsidé som skal utvikles for forsvaret av våre felles verdier i årene som kommer så er det én ting vi satse på:

Folk. Mer folk. Flere ledere. Profesjonsutøvere. I begge søyler.

Vi er for få allerede, og uavhengig av stridsidé så er det behov for flere folk. Folk til å fylle brigaden, folk til å seile fartøyene, folk til å fly flyene. Men også folk til å sitte i stabene, gjøre vedlikeholdet, sørge for logistikken, teknikken, og sambandssystemene. Folk til å maksimere antall sorties med F-35, folk til å utdanne nye folk, folk til å gå over i Heimevernet og reservene. Folk som kan mobilisere befolkningen i «… kamp mot panser» den dagen det kreves.

Det er behov for folk med dyp kompetanse, faglig dyktighet, kombinert med kampvilje og forståelse for krigens natur og dens krav - profesjonsutøvere.

Noen av disse kan hentes inn utenfra, der hvor spesialkompetansen innenfor det enkelte fagfelt ivaretas best. Med nødvendig tilleggsutdanning vil disse fungere utmerket til de kompetanseområder vi ikke kan ivareta selv. Resten, altså de fleste, må vi ta ansvar for selv. Den militære profesjon er tross alt vår profesjon. Det er bare vi som kan utdanne til den. Vi kan ikke snu oss til det sivile når krigen kommer og bestille «x antall profesjonsutøvere i død og ødeleggelse». Vi må investere mer i vår egen profesjon, i vår egen særegne kompetanse.

Dette må vi gjøre fordi profesjonsidentitet tar lenger tid å opparbeide enn studiepoeng.

Den senere tid så er det bedre folk enn meg som har pekt på det samme, jeg nevner (blant andre); Jan Fredrik Berggrav, Usman Aslam, Hanna Sesselja Mikalsen, Harald Høiback, Dag Henriksen og Saira Basit.

Av disse tror jeg ikke det er tilfeldig at dekanen på FHS poengterer at profesjonsutdanning som spesialist eller offiser tar 3 år. Så kommer videre utvikling i tillegg, etter utdanning. De andre skribentene har lignende poenger, alle utmerket fremsatt og belyst i sine tekster. Ett budskap som går igjen er; hvis jobben din er å lede folk i krig så må du ha utdanning i dette, over tid.

I så måte er utdanningssystemet vårt ute av kurs og jeg mener vi bør benytte generalmajor (p) Per Sverre Opedals metode for å finne tilbake. Vi bør finne fram «kompass, marsj, peile (med speil)». Så må vi se dypt inn i det speilet. For der inne, i vårt eget speilbilde, er svaret på hvem som staker ut kursen som kompasset peker på. Forresten, jeg mener ikke vi bør. Jeg mener vi må.

For det er der vi står i dag. Vi må ta frem kompasset. Vi må se i speilet. Vri på kompasshuset og justere kursen. Vi må investere i folk. Folk med kompetanse. Vi må utdanne profesjonsutøvere. I vår profesjon. Flere av dem. I begge søyler.

Vi må tørre å kaste over bord idéen om at utdanning kan gjøres i avdeling. Utdanning gjøres på skole. Utvikling skjer videre i avdeling. Vi kan ikke spare oss til flere spesialister og offiserer. Vi må investere for å kunne produsere flere spesialister og offiserer.

Kompetanse koster. Både i tid og penger. Dette må vi ta inn over oss, og vi må tørre å stå for det! Kompetanse starter med utdanning. Her må vi prioritere penger. Mer penger til utdanning. Mer penger til å ansette flere på utdanningsinstitusjonene. Mer penger til EBA på utdanningslokasjonene, slik at vi kan huse flere kadetter og skoleelever. Det er sånn vi får flere folk. Flere spesialister. Flere offiserer.

Hvis vi investerer i folk og kompetanse i dag så setter vi systemet i stand til å håndtere påfølgende investeringer den dagen de materialiseres. Håndtere flere soldater, flere systemer og mer utstyr. Da kan den tid faktisk komme.

Den kampviljen man nå ser i Ukraina, den kampviljen kommer vi også til å se i den norske befolkningen «… når det blir krevet». Ved å investere i folk og kompetanse nå så bygger vi kanskje overskudd nok til at vi kan realisere potensialet i militærvesenet og befolkningen.

Så når debatten for alvor setter i gang, og man ser iherdig argumentasjon for forslag A eller A+ så henstiller jeg dere til å slå et slag for mer folk, med kompetanse - i begge søyler. Slå et slag for å gjøre festtalene til virkelighet. Slå et slag for at personellet skal bli den ressursen vi sier at den er – den viktigste! Hvis det er noe vi har lært av Ukraina så langt så er det at med folk og kompetanse kommer du langt.

Til sist så vil jeg anerkjenne at folk alene, på tørre nevene, vinner ingen krig. Så hvis det skulle åpne seg et rom for å anskaffe materiell, hurtig, så kan det se ut som panserbekjempelsesvåpen, luftvern alle typer og nok ammunisjon; i tillegg til glassflasker, bensin og tøyfiller bør stå høyt på lista.

Er du enig/uenig med artikkelen eller har en kommentar? Ta kontakt med redaksjonen og send inn ditt synspunkt. Bruk gjerne style guiden vår.