Norges geografiske posisjon gjør oss interessante for militære stormakter. Fokus på nordområdene som interesseområde eller interessesfære vil øke i fremtiden, og økt stormaktsrivalisering merkes også i våre nærområder.
Eksempler på dette er «The Arctic Strategy» som Secretary of the US Air Force (SECAF) publiserte i år. På samme måte er Storbritannia langt mer aktive i nordområdene, illustrert gjennom seilinger med marinen i Barentshavet denne høsten. Dette bør etter min mening få konsekvenser for hvordan man innretter samarbeidet med F-35 i fremtiden.
Den nye langtidsplanen for forsvarssektoren, Stortingsproposisjon 14s beskriver følgende:
«Regjeringen vil videreutvikle samarbeidet med sentrale europeiske allierte. Av disse fremstår Storbritannia i økende grad som Norges viktigste europeiske allierte. Norge vil ha en nær dialog med Storbritannia med sikte på å legge til rette for britisk øving og trening i Norge. Foruten den tette og langvarige relasjonen mellom Royal Marines og Forsvaret, og det nære samarbeidet på maritim side, vil investeringene i nye kampfly og maritime patruljefly være et grunnlag for tettere samarbeid.»
Politisk nivå har tydeliggjort at vi skal ha et tettere samarbeid på F-35 med Storbritannia, enn det vi har hatt på kampfly tidligere. Jeg har en antakelse om at dette også har god støtte på toppnivå i Forsvarsledelsen.
EPAF-suksess
Det har tidligere vært forsøkt å utvikle dette samarbeidet fra Luftforsvaret sin side, uten at det har materialisert seg i betydelig grad. Gjennom de dokumenter jeg har fått kjennskap til rundt denne prosessen, kan det virke som om initiativet kom noe for tidlig for begge parter. 332 skvadronen og hele F-35 systemet har i mellomtiden gjort seg mange erfaringer med det nye våpensystemet, i tillegg til at det sikkerhetspolitiske bildet har endret seg betydelig. Derfor blir det viktig for Luftforsvaret å erkjenne at samarbeidet på nytt må prioriteres, hvilket fordrer at man er villig til å legge ned en betydelig innsats.
Jeg tror kanskje det kan være på tide å stille spørsmålet: Er det vilje og evne til å utvikle ett prioritert og tett samarbeid med UK innenfor kampflymiljøet?
Usikkerhet knyttet til dette har etter min mening grobunn i en lang tradisjon og arv fra et meget godt samarbeid med F-16 som norsk kampfly, i rammen av European Participating Air Forces (EPAF). Dette partnerskapet består av Nederland, Danmark, Portugal, Belgia og Norge. Et partnerskap og samarbeid jeg mener kan hevdes i utgangspunktet å være kampflytype-spesifikk for F-16. I et historisk perspektiv har dette samarbeidet vært en suksess, spesielt innenfor kompetanseheving på taktisk flyging og våpentaktikk gjennom våpeninstruktørtreningen (FWIT). FWIT for kampflygerne på F-16 har vært ledet av Nederland, og bidratt til å heve nivåene på de norske operative kampflyskvadronene gjennom at Norge over mange år har bidratt med elever og instruktører. Likevel er det min påstand at Norge i stor grad har vært prisgitt hva Nederland har valgt å fokusere på i disse kursene, og at Norge på mange måter har hatt Nederland som «storebror» i EPAF samarbeidet.
EPAF har også dannet en solid ramme for deltakelse i internasjonale operasjoner. Det skal derfor ikke underkommuniseres at EPAF samarbeidet på F-16 også har hatt sin sikkerhets- og forsvarspolitiske verdi. Dette gjaldt særlig det sikkerhetspolitiske fokuset fra tidlig 2000 tallet og frem til nylig på deltakelse i internasjonale operasjoner. I partnerskapet er det skapt tillit og gode personlige relasjoner, hvilket jeg anser som svært viktig for at et slikt samarbeid har kunnet bli den suksessen det har vært.
Jeg tenker at vi står litt i det samme valget i disse dager når Storbritannia og Norge nå får samme kampflyplattform for første gang på mange år. Likevel har jeg inntrykk av at det er endel innenfor både F-35 og F-16 kampflymiljøet som ønsker at Norge skal knytte seg tettest mot Nederland tuftet på det som har vært, og mot Storbritannia «der det kan passe».
Tillit og respekt
At den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg betydelig etter 2014 med Russlands annektering av Krim, er forstått i kampflymiljøet. At konsekvensen har vært en dreining mot forsvar av Norge som prioritert oppgave også for kampfly, er også erkjent. Likevel er det min erfaring at denne forståelsen ikke nødvendigvis er nok for å dreie fokus mot en ny primær samarbeidspartner i Europa. Dette handler muligens om at en slik dreining kan innebære en viss risiko, da man ikke har noe garanti for at et slikt samarbeid blir en umiddelbar suksess.
I Storbritannia sitt nye Integrated Operating Concept, er tett samarbeid med allierte en av pilarene, og at man er «Allied by design». Et tett samarbeid mellom Storbritannia og Norge på F-35 ser jeg på som en helt naturlig oppfølging i et slikt konsept. Om man ser til det norske spesialstyrkemiljøet er Storbritannia den samarbeidspartneren Norge er tettest knyttet til i Europa. Der har man over lang tid bygd opp relasjoner, tillit og gjensidig respekt, noe begge nasjoners spesialstyrker drar stor nytte av i dag. Slik kan det også bli med F-35.
Samtidig vil det bli stilt spørsmål på flere nivå i Luftforsvaret om hvorvidt britene er klare for et tettere samarbeid på F-35, og om de villige til å utforske mulighetsrommet. Jeg er av den oppfatning at britene ønsker dette velkommen, og signaler fra ledelsen i det britiske luftforsvaret peker tydelig i denne retning.
En skal heller ikke undervurdere at et tett samarbeid med Storbritannia, i rammen av F-35, kan gi positive synergier og være døråpner for andre prosesser man ser behovet for i understøttelsen av hele kampflysystemet. Eksempelvis er det identifisert et mulig satsningsområde i fremtiden for å legge til rette for utnyttelse av F-35 simulatorene mellom blant annet Storbritannia og Norge. Videre eksisterer det allerede både initiativ og planer for et tetter samarbeid med Storbritannia når det gjelder styrkebeskyttelse (FP) og F-35 spesifikke krav og problemsett.
Partnernasjon med felles interesser
«Train as you fight» er noe jeg har forfektet siden jeg startet som skvadronssjef på 332 skvadron i 2017. Skulle man forsøke å sette «train as you fight»-tankesettet i en bredere kontekst, så vil det være å trene og øve og operere tettest sammen med de nærmeste allierte Norge vil operere sammen med i krise og krig, herunder i en situasjon der Norge skal forsvares og forsterkes.
Tett integrasjon med en partnernasjon som har de samme interesseområder i Norskehavet og Atlanteren blir viktig. Sammenfallende sikkerhetspolitiske interesser i nord mellom «triaden» USA, Storbritannia og Norge underbygger et forsterket fokus på F-35 samarbeid med Storbritannia. Et slikt samarbeid innen F-35 kampfly vil bidra til å stimulere Storbritannia sin vilje til å forplikte seg til trening og øving med Norge i nord. Dette vil også inkludere både land- og sjødomenet gitt «multidomain» som stikkord for suksess. Storbritannias fremtidige fokus på en Joint Expeditionary Force forsterker dette.
Mitt synspunkt må ikke misforstås dithen at Norge kun skal samarbeide med USA og Storbritannia. Norge har stor nytte av å være med i F-35 partnerskapet innenfor en rekke aktiviteter og utviklingsaspekter med eksempelvis både Nederland og Danmark. Jeg vil tro at dersom ressursene i Forsvaret, Luftforsvaret og F-35 programmet for øvrig var robust på både personell, materiell og økonomi i overskuelig fremtid, så hadde man sett for seg et likeverdig samarbeid med alle. Men slik er ikke ressurstilgangen, selv ikke for F-35. Derfor tror jeg at man må prioritere med hvem og hvor man skal legge trykket.
Norske fly skvadroner har historisk sett vært tett integrert med Storbritannia. Både 330, 331, 332 og 333 skvadron hadde et svært nært samarbeid med Storbritannia sine styrker gjennom andre verdenskrig - som ble en suksess gitt omstendighetene.
Jeg mener at prioriteringen av samarbeidspartner i Europa er et nokså enkelt valg, hvilket denne artikkelen gir utrykk for. Dersom dette valget tas så tror jeg at overaskende mye er gjennomførbart og det er vel egentlig slik at Stortinget allerede har gjort prioriteringen for oss.
Denne artikkelen er personlige refleksjoner og synspunkter fra forfatteren. Det vil derfor ikke nødvendigvis representere Luftforsvarets offisielle syn på en fremtidig utvikling av tett samarbeid med F-35 kampfly med vår britiske alliansepartner.
Foto: F-35 taxer ut for en rutinemessig treningsflytur fra Keflavik international airport under oppdraget Iceland Air Policing 2020. Hedvig Antoinette Halgunset / Forsvaret
Denne artikkelen var først publisert i Luftled 3-2020.
