Ukrainsk strategi og strid på dypet

Krigen mellom Russland og Ukraina startet i 2014 hvor Russland søkte å hevde det Russland ser på som sine rettigheter innen den russiske verden – russkji mir.[i] Etter invasjonen i 2022 har den pågått i en kontekst av stormakts rivalisering mellom USA/Vesten og CRINK.[ii] USA har på sin side unngått direkte konfrontasjon med Kina og Russland ved å unnlate å føre dem opp som trusler i den nasjonale sikkerhetsstrategien.[iii] USA har i prinsippet overlatt Ukraina til Europa, men støtter med etterretninger og leverer våpen til Ukraina via et europeisk betalt våpenprogram. USAs støtte er redusert grunnet konflikten med Iran. Krigen engasjerer hele det ukrainske totalforsvaret. Men denne artikkelen begrenser seg til striden på dypet, med en vurdering av mulige læremomenter for Norge.

Strategi

Lawrence Freedman sin definisjon av strategi er kunsten å skape makt legges til grunn.[iv] Makt er kapasitet til å skape fordelaktige effekter.[v] Strategiutforming starter etter Freedmans oppfatning ut fra nåsituasjonen[vi]. Både nåsituasjonen og tilgjengelige ressurser vil endre seg, hvilket krever at en opptrer strategisk for å finne løsninger på kritisk problem med de ressurser en har.[vii] Strategi er mer enn en plan.[viii] Endret strategi tilsier nye planer.

Ukrainsk strategi

Strategi 2024

Ukrainsk strategi inneholder naturlig nok flere elementer enn striden på dypet. Ukrainas strategi kan beskrives som kumulativ, hvor hver handling ikke avhenger av den foregående, mens aktivitetene skaper en samlet effekt som er større enn summen av aktivitetene.[ix] Først og fremst må striden ha en hensikt noe som president Zelinskyj har vært den fremste til å fremme.[x] Det er også en kamp om innflytelse globalt. Det gjelder å integrere sivile og militære handlinger. Utenlandsk støtte har vært avgjørende for ukrainsk forsvarskamp, men det er også nødvendig å mobilisere nasjonale ressurser i kampen. Den føres som en rettferdig krig, og sist men ikke minst læring og tilpasning har være svært viktig for å stå imot en stormakt på bred front. Ukrainske læring og tilpasning skjer nedenfra og opp.[xi]

Admiral Wylie påpeker at flere strategier kan virke sammen, hvor svak sekvensielle strategi kan støttes av styrken i den kumulative strategien.[xii] En ukrainsk motoffensiv, som normalt vil være sekvensiell, vil kunne støttes av en kumulativ strategi. Den ukrainske offensiven som ble startet etter at russiske Starlink terminaler ble frakoblet kan sies å ha utnyttet effekten på russiske operasjoner av frafallet av kommunikasjonsmidler.[xiii]

Strategi 2026

Lawrence Freedman har påpekt at den nåværende situasjon er utgangspunkt for strategien, og det utgangspunktet har endret seg. Hvilke problemer skal en strategi løse i 2026?

Ved inngangen av 2026 hadde frontlinjen stagnert, Russland var ikke villig til å sette seg ved forhandlingsbordet, og russiske droner, kysser missiler og ballistiske missiler fortsatte å spre død og ødeleggelse i Ukraina. Den siste trusselen søker Ukraina å nøytralisere ved å forsterke luftforsvaret av eget territorium ved avskjæringsdroner og angripe leveringsmidlene.[xiv]

Politisk-militær analytiker Giorgi Revishvili beskriver 2026 versjonen av ukrainsk strategi som en som sentrer rundt nedslitning. Den første pilaren i denne er reduksjon av russisk militær styrke ved å ta ut flere soldater enn det Russland klarer å rekruttere. Den andre pilaren er angrep på dypet rettet mot russiske militær infrastruktur og enheter, logistiske noder og energi infrastruktur. Derved påføres en kumulativ kostnad for krigføringen på de russiske militære styrker, og krigsøkonomien blir en stadig større belastning på samfunns-økonomien.[xv] Dette kan teoretisk føre til at Russland igjen setter seg til forhandlingsbordet. Sjef for Ukrainas væpnede styrker hevder at fra desember 2025 har Ukraina slått ut flere russiske soldater enn det Russland har rekruttert. Innsatsen på den første pilaren må derved anses som vellykket, og har ført til at Ukraina har kunne ta initiativet og blokkere den russiske våroffensiven.[xvi] Den andre pilaren vil bli behandlet senere i teksten.

Seiersteori

Mick Ryan referer til Colin S Gray for å beskrive hva en seiersteori er: «hvordan et bestemt land eller koalisjon kan slås for en tolerabel kostnad».[xvii] Her vil det bli skissert en 2026 versjon av Phillips P. O’Brien. Den har fire punkter: 1) Ukraina må være en suveren stat uten andre eller flere begrensninger enn øvrige europeiske stater. 2) Ukraina må ikke legalt frasi seg - gi avkall på noen del av territoriet. 3) Ukraina må kreve en klar og rask vei til EU medlemskap. 4) Ukraina må selv avgjøre sin politiske fremtid. Alle disse punktene er oppnåelige.[xviii] Dette betyr at Russland ikke kan nå sitt mål om å underkue Ukraina.

Striden på dypet

Demokratisering av etterretning og destruksjon

Demokratisering av informasjon/etterretning og destruksjon var en trend som først ble registrert innen irregulær krigføring fra midten av 2000-tallet hvor grupper og individer anvendte kapabiliteter som før bare var en del av arsenalet til nasjonalstater.[xix] Gullstandarden innen høyintensitets krigføring var amerikansk og bare stormakter med milliardbudsjetter kunne angripe mål med presisjon på lang avstand. Det er ikke lengre tilfelle og mindre nasjoner som Ukraina har nå denne kapabiliteten. Årsaken er at kommersiell teknologi har videreført demokratisering hvor droner til 5000 kr kan ødelegge stridsvogner til 5 millioner kr.

Dronene kan masseproduseres. Hvis man ikke har noe annet enn et missil til 3,5 millioner kr for å ødelegge dronen til 5000 kr, så har man en kostnadsasymmetri som ikke er bærekraftig selv for stormakter. Missilet tar i tillegg mange ganger så lang tid å produsere, og arsenalet kan gå tomt før de masseproduserte dronene er skutt ned. Ved å sette sammen svermer av droner kan avanserte forsvarssystemer mettes og overveldes.[xx] Tilpasningssyklusen mellom tiltak og mottiltak i krigen går stadig rasker. Ukrainerne ser på sin desentraliserte innsats som nøkkel til suksess.[xxi]

Taktisk dyp

Dette er et multisensor stridsfelt[xxii] som ikke er transparent, men gjennomskinnelig, hvor graden av sikt avhenger av slike forhold som tåke, kamuflasje og villedning. Dybden av dette området regnes normalt ut fra dybden fremste avdelinger kan virke med organiske våpen. Dette er for ukrainske avdelinger ca 25 km ved bruk droner og artilleri.[xxiii] All bevegelse i dette området er svært farlig.[xxiv] Mål bekjempes opportunistisk og raskt takket være det ukrainske kommando og kontrollsystemet Delta.[xxv] Det er enkelte områder med avdelinger som i fortifikasjonsbelte i område byen Pokrovsk. Andre områder har stillinger spredt gruppert hvor det er porøst og muligheter for russisk infiltrasjon. Området nærmest de fremste enheter er det som Jack Watling kaller omstridt, og som andre benevner destruksjonssone. Det er i dette området Ukraina satser på å virkeliggjøre den delen av strategien hvor målet er å redusere den russiske styrkeoverlegenheten ved å eliminere flere soldater enn det rekrutteres.[xxvi]. Erfaringer fra øvelser i Mojave ørkenen tilsier at det omstridte området ikke bare er et ukrainsk-russisk fenomen. Det kan derfor ikke ønskes bort.[xxvii]

Operativ dyp

Enheter, kjøretøy, installasjoner og enkeltsoldater oppdages og kan slås ut i en dybde av 30-50 km. Grunnet tap av forsyningskjøretøy vil alle forsyningskolonner trenge eskorte og lagre/depoter flyttes fra 60-80 km til mer enn 100 km fra fremre enheter. Dette reduserer Russlands evne til offensive operasjoner, dvs effekten er indirekte.[xxviii] Det operasjonelle dyp fasititerere operasjoner og inneholder områdeluftvern, logistiske noder (ammunisjon, drivstoff, reparasjon), andre echelon, reserver og kommandoplasser.

Luftvern – indirekte tilnærming
Luftvern lokalisert innen det operasjonelle dyp tar ut droner og kryssermissiler som har strategiske mål. For å nå inn på strategisk dyp må Ukraina skape luftvernfrie korridorer.[xxix] Ukraina gjennomfører derfor en systematisk kampanje for å degradere luftvernet i dette området. Dette utgjør ca 20% av målene og har resultert i ca 100 enheter av forskjellig type innen luftvernsystemene utslått så langt i 2026. [xxx] Mange av disse operasjonene har vært komplekse og har involvert luftforsvarets fly, operatører på bakken, vestlig satellittetterretning og ukrainske droner som angriper fra uventet retning, eller volum for å søke å mette forsvaret. Antallet luftvernsystemer som er tatt ut er større enn produksjonskapasiteten til russisk forsvarsindustri. [xxxi]

Strategisk dyp

Innledning
Ukrainas strid på det strategiske dyp har hatt en trang fødsel. Tenkningen er at det er mer effektivt å ta ut bueskytteren, enn å ta ut pilene. Disse burde ødelegges i fabrikken - ikke mens de er i luften. Innledningsvis var dette vanskelig å få til på grunn av Ukrainas vestlige alliertes redsel for eskalering. Ukraina demonstrerte sin kapasitet 1 juni 2025 ved operasjon «Spindelvev/Pautyna» som hadde vært planlagt siden 2023 for å ta ut russisk langtrekkende bombefly.[xxxii] Til forskjell fra taktisk dyp er målene på strategisk dyp styrt ut fra en kampanjeplan. Midlene til å gjennomføre en slik kampanjeplan har bedret seg vesentlig ved innføring av ukrainsk produserte kryssermissiler og langtrekkende droner som rekker opp til 3000 km.[xxxiii] Antallet missiler som produseres daglig er økende, og Ukraina har i mars og april sendt flere missiler inn på russisk territorium, enn russiske missiler inn på ukrainsk territorium.[xxxiv]

Aktører
Arven fra Sovjet medfører noe uklarhet mellom innenlands sikkerhet- og utenlands etterretnings tjenester. Samtidig er disse organene ikke bare innhentings- og sikkerhetsorganisasjoner, men også utøvere av forskjellige type operasjoner. De ukrainske organisasjonene som gjennomfører operasjoner på dypet er den militære etterretningstjenesten (HUR), sikkerhetstjenesten (SBU), spesialstyrke kommandoen (SSO) og styrkene av ubemannede systemer (USF).[xxxv] I forhold til vestlige styrker har ukrainerne fordel av å ha god innsikt i russisk kultur og språk. De kan derfor benytte menneskebasert etterretning i tillegg til bildeetterretning for å ta ut enkelte mål.

Systemisk krigføring

Det å angripe fiendens system er langt mer krevende enn å ta ut enkeltmål. Det trengs innsikt i hvorledes systemet fungerer, man trenger våpen med rekkevidde og det må være mange nok våpen til at de kan overvelde forsvaret og trenge igjennom til målet. Ukrainsk angrep å utskipningshavner for olje og oljeprodukter indikerer at ukrainerne har forstått at uten utskipningshavner så kan de pumpe opp/raffinere så mye de vil, men det gir ikke mere penger i statskassen.[xxxvi] Imidlertid er destruksjon av raffinerier viktig for å redusere tilgangen til drivstoff for avdelingene i felt. Angrep på skyggeflåten som distribuerer oljeprodukter skjer ikke bare i Svartehavet, men også i Middelhavet.[xxxvii]

Strategiske mål
Russland er en stor råvareprodusent og det er derfor ingen overraskelse at Ukraina har sett seg ut denne sektoren som mål for å tvinge Russland til forhandlingsbordet. Andre mål er i forskjellige kategorier. Et er for eksempel å ramme evne til bombetokt i Ukraina ved å ta ut SU-57 og Russlands evne til å produsere flere fly ved å angripe flyfabrikken.[xxxviii] På et basisnivå i forsyningskjeden søker Ukraina å ramme ammunisjonsproduksjon ved å ta ut kjemisk/eksplosive fabrikker og droneproduksjonen ved å angripe fabrikker for militær elektronikk. Ukraina går også på produksjon av avdelinger ved å ramme utdanningsgarnisoner og strategiske reserver.[xxxix] Elektronikk er ofte anvendt både militært og sivilt.

Oppsummering – erfaring for Norge

Ukraina har ved å ha en oppdatert strategi vært i stand til å utforme kompletterende kampanjeplaner som øker presset på Russland innen de økonomiske, militære og sosiale domene. Ukrainas seiersteori er oppnåelig med de midler de har til rådighet. Ved å øke intern produksjon av virkemidler har de vært i stand til å redusere den styrkemessige asymmetri som har vært til Russlands fordel. Volum i virkemidler har også gjort det mulig å utføre komplekse angrep som gir stor effekt på Russlands evne til krigføring.

Ukraina viser at det å ha en strategi gir fordeler. Dette er Lawrence Freedmans motivering for å ta det omfattende arbeidet med å lage en. Det er heller ikke antallet mål som i seg selv teller, men at de som angripes enten direkte eller indirekte gir en kumulerende effekt.  Kampanjeplaner bør innrettes systemisk.

En kampanje som går inn på strategisk dyp rettet mot midler som gir Russland evne til å slå til mot vår kritiske infrastruktur og kapabiliteter, vil kreve en nasjonal strategi, selv om utøvelsen kan bli i NATO-regi.[xl] Dingsenes strategi[xli] hvor antall mål er målestokken har vist seg utilstrekkelig i den nå nylig avsluttede «Operasjon Epic Fury» rettet mot Iran. Avskrekking skjer både før krig og under krig. Russisk refleksiv kontroll tar sikte på å få oss til å ta valg som vi er lite tjent med. Vi må være forberedt på at anslag på dypet vil bli gjengjeldt samkjørt med informasjonsoperasjoner for å få oss til å avstå fra slike angrep. Russland klarte å skape et friområde for egne styrker i Russland ved å påvirke USA og Biden-administrasjonen ved kjernevåpentrusler, antatte røde linjer og Biden-administrasjonens eskalasjonsmanagement.[xlii]

Franz-Stefan Gady anbefaler at for konvensjonell avskrekking vil 30-500 km dybde (operasjonelt – strategisk) være tilstrekkelig. I dette området vil artilleri, luftvern, logistikk og andre echelon være lokalisert.[xliii] Dette er også innenfor de kapabiliteter som er under anskaffelse til den norske hæren. Men hvor er strategien som dette virkemidlet er tenk anvendt innenfor?   

Foto: General Staff of the Armed Forces of Ukraine