Norsk forsvar trenger kortere vei fra behov til effekt

Det er over 2 500 kilometer fra Oslo til fronten i Ukraina. Likevel kan det i enkelte tilfeller gå under en uke fra et behov oppstår hos en ukrainsk avdeling til Fritt Ukraina leverer. I norsk forsvarssektor tar en innkjøpsprosess ofte mange år.

Fritt Ukraina har siden 2022 samlet inn over 600 millioner kroner, gjennomført rundt 140 leveranser og levert mer enn 1 200 kjøretøy og over 8 000 droner. Det er tall som fortsetter å vokse. Volumet er imponerende. Men det mest interessante er organiseringen og tempoet.

Organisasjonen er i stor grad drevet av frivillige idealister. Kjernen i modellen er hvordan den kobler givere, leverandører, beslutningstakere og mottakere i en felles verdikjede med korte beslutningsveier og rask gjennomføring.

Det er verdt å sammenligne Fritt Ukraina med de store norske humanitære organisasjonene. Mange av dem omtales som «non-governmental organisations» (NGO-er), men de finansieres i stor grad gjennom store offentlige tilskudd. Fritt Ukraina er derimot finansiert av privatpersoner og næringsliv.

Dette er ikke en kritikk av de etablerte organisasjonene. De løser andre oppgaver og opererer under andre rammevilkår. Likevel er kontrasten interessant. Finansieringsmodellen er annerledes, men også mottakerne. Mens tradisjonell humanitær bistand i hovedsak rettes mot sivile, går Fritt Ukrainas støtte direkte til soldatene og avdelingene som kjemper ved fronten.

Fritt Ukraina mottok Sønstebyprisen i 2026. Da beskrev grunnlegger og styreleder Peter Frølich hvordan mange nordmenn ønsket å bidra aktivt til Ukrainas kamp, «og ikke bare til den vanlige humanitære hjelpen som normalt er en paradegren for Norge i fredelige tider». Kanskje ligger noe av forklaringen på organisasjonens gjennomslagskraft nettopp her. Fritt Ukraina har etablert en direkte kobling mellom giver, behov og mottaker. I mange tilfeller er også giverne selv med på både transporten og overleveringen i Ukraina.

Erfaringen fra Ukraina er at forsyningssystemer aldri klarer å dekke alle behov. Det gjelder også i et land som har vært i full krig siden 2022. Derfor har det vokst fram et økosystem der militære avdelinger, frivillige organisasjoner, givere og produsenter samarbeider om å løse konkrete operative utfordringer.

Det kan dreie seg om kjøretøy som pickuper, varebiler og ATV-er, droner, samband, elektronisk krigføringsutstyr, luftvern, mobil strømforsyning, påhengsmotorer, tourniqueter eller annet medisinsk utstyr. Fritt Ukraina har levert materiell til maritime avdelinger, spesialavdelinger, til enheter som redder og evakuerer piloter og flymannskap og til avdelingen som opererer Ukrainas F-16-fly.

Andre ganger er leveransene både større og mer spesielle. Fritt Ukraina har levert gravemaskiner, trekkvogner for tungt materiell, spesialbygde evakueringskjøretøy, medisinske containere for behandling nær frontlinjen og frysebiler for transport av døde soldater. Både evakueringskjøretøyene og de medisinske containerne er utviklet og bygget i Norge i tett samarbeid med mottakerne i Ukraina. Den ene av containerne ble finansiert av supporterklubben til Sportsklubben Brann.(1)

Disse leveransene er ikke resultatet av flerårige anskaffelsesprogrammer. De er resultatet av tett kontakt mellom avdelingene som har behovet og de som kan levere løsningen. En viktig årsak er at ukrainske avdelinger i langt større grad kan påvirke hvilke kapasiteter som anskaffes og tas i bruk. Mange av avdelingene kan også selv anskaffe utstyr når operative behov oppstår. Dermed blir veien fra identifisert behov til faktisk løsning langt kortere.

En annen konsekvens er at erfaringer fra fronten raskt finner veien tilbake til dem som utvikler løsningene. I møte med ukrainske avdelinger er det imponerende hvor tett kontakten ofte er mellom soldatene som har behovet og virksomhetene som utvikler løsningene. Tilbakemeldinger gis raskt, produkter justeres fortløpende og ny teknologi kan tas i bruk på dager eller uker, ikke år. Som Isaac Flanagan sa under Forsvarskonferansen: «The fastest learner wins.» Ukrainas kanskje viktigste fordel er ikke én bestemt teknologi, men evnen til raskt å omsette erfaringer til nye løsninger, ny taktikk og organisatoriske endringer.(2)

70 kjøretøy på under to måneder

Et godt eksempel er Robert Brovdy, bedre kjent som «Magyar», og avdelingen Magyar's Birds. Før krigen var Brovdy forretningsmann. Etter Russlands fullskalainvasjon bygget han opp det som i dag er blitt en av Ukrainas viktigste droneavdelinger. (3)

Da avdelingen var under oppbygging, fikk den et stort behov for kjøretøy. Fritt Ukraina leverte 70 kjøretøy på under to måneder: 50 pickuper og 20 firehjulsdrevne varebiler. Den første leveransen kom 18. januar 2025, og den siste 12. februar samme år. (4)

Leveransen illustrerer ikke bare evnen til å skaffe materiell raskt. Den viser også hvordan samarbeid kan forsterke effekten av bidragene. Finansieringen fra Norge ble matchet med en ukrainsk innsamlingsaksjon slik at norske bidrag ble doblet gjennom tilsvarende støtte fra ukrainsk side.

Hvor lang tid vil det ta for en norsk avdeling å skaffe 70 kjøretøy?

Sammenligningen er naturligvis ikke helt rettferdig. Likevel er spørsmålet relevant.

I Ukraina er tid ofte den mest kritiske faktoren. Derfor er også koblingen mellom brukere, leverandører og beslutningstakere langt tettere enn det vi er vant til. Tilbakemeldinger kommer raskt, løsninger justeres fortløpende, og utstyr kan tas i bruk mens behovet fortsatt er aktuelt.

Kontrasten blir ekstra tydelig når vi ser på det norske forsvarets egne erfaringer med anskaffelser av grunnleggende materiell. I 2020 manglet en hel kontingent rekrutter i Nord-Norge sokker og ullundertøy fordi noen rammeavtaler hadde løpt ut. Hvor lang tid ville det tatt for hvem som helst av oss å skaffe et parti ullundertøy eller ullsokker?

I forsvarssektoren er det ikke uvanlig at anskaffelser og rammeavtaler strekker seg over flere år. Syv år er en tidsramme som går igjen i flere innkjøpsprosesser. Til sammenligning kan Fritt Ukraina i enkelte tilfeller gå fra et innmeldt behov til levering ved fronten på under én uke.

Under Forsvarskonferansen nylig brukte Birger Steen et annet eksempel. Da Volodymyr Zelensky ble tilbudt hjelp til å forlate Kyiv i februar 2022, svarte han at han trengte ammunisjon, ikke skyss. Steen pekte på at det deretter gikk 912 dager før vestlige beslutninger i tilstrekkelig grad reflekterte alvoret og behovene på slagmarken. Poenget hans var ikke tallet i seg selv, men hvor lang tid det tok før politiske beslutninger, anskaffelser og industrielle leveranser holdt samme tempo som krigen.

«I would really like to understand why that decision could not have been made in 912 seconds instead of 912 days.»

For Steen er problemet ikke først og fremst mangel på ressurser, men manglende evne til å handle raskt nok. Han formulerte det enda tydeligere:

«The most expensive thing in the universe right now is the time of Ukrainians defending us on the frontline. It is a crime to waste that time.» (5)

Eksempelet illustrerer også en utfordring for Norge: hvordan redusere tiden mellom erkjent behov, politiske beslutninger, anskaffelser og faktisk leveranse.

Under Forsvarskonferansen var budskapet det samme fra de nordiske heimevernssjefene. Da sjefen for svenske Hemvärnet, Mattias Ardin, ble spurt om hva det svenske forsvaret trenger mest, svarte han enkelt: «Speed»

Kompetansen finnes allerede

Det betyr ikke at Forsvaret skal organiseres som en frivillig organisasjon. Men det bør få oss til å stille spørsmål ved hvor lang tid det skal ta fra en avdeling sier «vi trenger dette» til utstyret faktisk er tilgjengelig. Teknologi er bare en del av bildet. Kompetansen finnes også.

Heimevernet består av rundt 45 000 soldater. Mange av dem arbeider til daglig i bedrifter som utvikler teknologi og utstyr Forsvaret allerede etterspør. De jobber med droner, sensorer, kommunikasjonssystemer, programvare, kunstig intelligens og andre avanserte teknologiske løsninger. Forsvaret kaller dem inn til tjeneste, men utnytter i liten grad kompetansen de faktisk besitter.

Heimevernet har tradisjonelt omtalt dette som «Heimevernets egenart». Tanken er enkel: Soldatene tar med seg sin sivile kompetanse inn i forsvarsstrukturen. Potensialet er enormt. 

Under Forsvarskonferansen beskrev Heimevernssjef Frode Ommundsen dette som selve styrken ved Heimevernet: «The magic of the Home Guard is the people.» Han pekte på hvordan kompetanse innen teknologi, cybersikkerhet, kunstig intelligens og andre sivile fagområder kan kobles direkte til militære behov. Likevel evner vi i begrenset grad å omsette denne kompetansen til operativ effekt.

Hvor mange av Heimevernets soldater er allerede erfarne dronepiloter, systemutviklere, cyberspesialister eller teknologiledere uten at avdelingene deres får utnytte denne kapasiteten fullt ut?

Dette handler ikke bare om personell. Det handler også om kultur og regelverk. En militær leder uttalte nylig hvor nyttig det var å øve avdelingene i Polen og de baltiske landene. Der kunne soldatene trene med droner på måter som i praksis ikke er mulig hjemme i Norge. Ikke fordi teknologien mangler, men fordi vi er bundet av regelverk og begrensninger vi i har etablert selv.

Kultur er minst like viktig som teknologi og regelverk. I boken Jegerånden skriver Eirik Kristoffersen at han ønsker seg lojale og ulydige soldater.(6) Med det mener han soldater som følger oppdraget, men som samtidig tør å utfordre etablerte sannheter, stille spørsmål og si ifra når noe ikke fungerer.

Det idealet er lett å støtte i teorien. I praksis kan det være langt vanskeligere. Organisasjoner belønner ofte lojalitet til prosesser og etablerte strukturer mer enn kritiske innspill. Dersom vi ønsker høyere innovasjonstakt og raskere læring, må vi også skape rom for å utfordre systemer, regelverk og arbeidsmåter som ikke lenger er tilpasset virkeligheten.

Erfaringene fra Ukraina viser at de som lærer raskest og tilpasser seg raskest oppnår fordeler. Da må vi også spørre oss om organisasjonen vår i tilstrekkelig grad belønner initiativ, eksperimentering og konstruktiv motstand mot etablerte løsninger.

Dersom tempo har blitt en militær kapasitet, må vi også spørre om våre egne systemer gjør det vanskeligere enn nødvendig å ta i bruk både ny teknologi og eksisterende kompetanse. I så fall er ikke mangel på ressurser problemet. Problemet er vår evne til å omsette ressursene til effekt.

Som Ommundsen uttrykte det under konferansen: «We must start with the problem, not the product.» Erfaringene fra Ukraina peker i samme retning. De mest vellykkede innovasjonsløpene starter med et konkret operativt behov og arbeider derfra mot en løsning, ikke motsatt.

Tempoet handler ikke bare om organisasjoner og beslutningsprosesser. Det handler også om teknologiutvikling. Under Forsvarskonferansen beskrev Mykyta Rozhkov hvordan systemer som ble omtalt som banebrytende for bare et halvt år siden allerede er i ferd med å bli irrelevante.(7)

Ifølge Rozhkov har utviklingen gått fra Shahed-droner med konvensjonelle motorer, via propellbaserte og elektriske avskjæringsdroner, til jetdrevne Shahed-droner og jetdrevne interceptorer.

Det som ble betraktet som en attraktiv investering for seks måneder siden er allerede på vei ut. Rozhkov spissformulerte utviklingen ytterligere da han sa at vi i dag diskuterer jetdrevne Shahed-droner og jetdrevne interceptorer, mens vi om et år kanskje snakker om hypersoniske Shahed-droner og hypersoniske interceptorer.(7)

Poenget hans var ikke først og fremst hvilke plattformer som vinner. Poenget var hvor raskt teknologien utvikler seg. Når innovasjonssyklusen måles i måneder snarere enn år, får også anskaffelser, trening, organisering og regelverk en helt annen betydning. Evnen til å tilpasse seg utviklingen blir i seg selv en del av forsvarsevnen.

Tempo som militær kapasitet

Den viktigste lærdommen handler ikke om hvordan man driver en frivillig organisasjon. Den handler om hvordan man får et behov fram til en løsning.

Behovet oppstår hos brukeren. Noen identifiserer en løsning. Utstyret skaffes. Det leveres. Brukeren tar det i bruk og gir tilbakemeldinger. Deretter forbedres løsningen. Denne sløyfen kan gå svært raskt. 

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen har selv pekt på dette som en lærdom. Da Fritt Ukraina mottok Sønstebyprisen, fremhevet han hvor raskt organisasjonen klarer å omsette støtte til effekt på bakken, samtidig som han understreket at Forsvaret og frivillige aktører har ulike roller og skal utfylle hverandre.(8)

Ukraina er ikke bare mottaker av norsk støtte. Landet fungerer også som et laboratorium for moderne krigføring og militær innovasjon. Krigen viser at tempo i seg selv har blitt en militær kapasitet. Den som lærer raskest, tilpasser seg raskest og omsetter erfaringer til handling raskest, oppnår et fortrinn.

Teknologien finnes allerede

Norge mangler heller ikke teknologi. Rundt om i landet finnes det små og mellomstore bedrifter som utvikler løsninger innen autonome systemer, sensorteknologi, elektronisk krigføring, kunstig intelligens, energi, kommunikasjon, maritime systemer og medisinsk teknologi.

Mange av disse bedriftene står klare til å bidra til både Forsvaret og totalforsvaret. Problemet er ikke nødvendigvis mangel på teknologi, penger eller kompetanse. Både markedet og industrien er til stede. Flaskehalsen ligger ofte i prosessene rundt anskaffelser og gjennomføring.

For mange mindre bedrifter framstår veien inn til forsvarssektoren som lang og komplisert. Samtidig etterspør Forsvaret høyere innovasjonstakt og raskere utvikling av nye kapasiteter. Det bør få oss til å spørre om avstanden mellom bruker og leverandør i enkelte tilfeller har blitt større enn nødvendig.

Erfaringene fra Ukraina tyder på at mye kan vinnes når brukerne kommer tettere på utviklere og leverandører. Ikke nødvendigvis fordi løsningene blir billigere, men fordi de blir bedre, raskere og mer relevante.

Totalforsvar handler også om leveranseevne

Fritt Ukraina illustrerer samtidig en viktig side ved totalforsvaret. Forsvarsevne bygges ikke bare gjennom statsbudsjetter og store offentlige anskaffelser. Den bygges også gjennom mennesker, bedrifter, frivillighet og ressurser som allerede finnes i samfunnet.

Over 7 500 tonn fiskegarn er levert til Ukraina for bruk som beskyttelse mot russiske FPV-droner. De nesten 80 tonnene som nylig ble sendt fra Trøndelag til vennskapsfylket Zaporizjzja er bare ett av de siste eksemplene.(9)

Det er dual-use i praksis. Ressurser fra fiskeri og havbruk brukes til å beskytte soldater og materiell. Den samme logikken gjelder også for langt mer avansert teknologi.

Erfaringene fra Ukraina utfordrer også hvordan vi tenker om forsyningskjeder. Forsvarsevne handler ikke bare om forsvarsbudsjetter, planverk og politiske vedtak. Det handler også om produksjonskapasitet, logistikk, tilgang på kritiske komponenter, testkapasitet, kompetanse og evnen til å levere når behovet oppstår. Forsyningskjeden er ikke bare en støttefunksjon. Den er en del av forsvarsevnen.

En ukrainsk kommandør som nylig besøkte en norsk militæravdeling stilte to spørsmål: «Hvor er dekningsrommene?» og «Hvor er dronebeskyttelsen?»

Spørsmålene illustrerer hvor raskt krigen har endret premissene for moderne militære operasjoner. De illustrerer også hvorfor erfaringene fra Ukraina er relevante for Norge.

Forsvaret trenger ikke kopiere Fritt Ukraina

Forsvaret skal ikke organiseres som en frivillig organisasjon. Men erfaringene fra Ukraina viser verdien av å redusere avstanden mellom operative behov, beslutningstakere og leverandører. Det finnes ingen enkel løsning. Men flere tiltak peker seg ut.

For det første må brukerne komme tettere på beslutningene. Avdelinger som identifiserer operative behov bør i større grad kunne påvirke hvilke løsninger som utvikles, testes og anskaffes.

For det andre bør Forsvaret gjøre det enklere å samarbeide med små og mellomstore teknologibedrifter. Mange av løsningene som etterspørres finnes allerede i norsk næringsliv, men veien inn til forsvarssektoren er ofte lang og komplisert.

For det tredje må vi bli flinkere til å utnytte kompetansen som allerede finnes. Heimevernet alene består av rundt 45 000 soldater med erfaring fra næringsliv, teknologiutvikling, logistikk, kommunikasjon, energi, beredskap og en rekke andre fagområder. Potensialet i Heimevernets egenart er betydelig større enn det vi i dag evner å ta ut.

For det fjerde trenger Forsvaret flere arenaer for rask testing og eksperimentering. Erfaringene fra Ukraina viser verdien av å prøve ut nye løsninger tidlig, hente inn tilbakemeldinger raskt og justere underveis. Ikke alle forsøk vil lykkes, men evnen til å lære raskt er ofte viktigere enn å forsøke å ta perfekte beslutninger på første forsøk.

Norge trenger et sterkere forsvar. Men vi trenger også et forsvar som er bedre til å omsette behov til effekt.

Den viktigste lærdommen fra Ukraina handler kanskje ikke om droner, sensorer eller kunstig intelligens. Den handler om tempo. Om hvor raskt operative behov kan omsettes til handling, og hvor raskt erfaringer kan omsettes til nye løsninger. Den som lærer og tilpasser seg raskest, oppnår fordelen.

Veien fra behov til effekt bør være betydelig kortere enn den er i dag.

Foto: Lars Bugge Aarset