En ting skal Øystein Steiro ha – han er urokkelig klippefast i troen på at ikke bare er alt gått galt i norsk forsvarsplanlegging de siste 20 år. Det er i tillegg undertegnede som har skylden for det. Hans evne til å generere stadig ny indignasjon i den anledning er like ubegrenset som den er upåvirkelig for den enkleste logikk om noe nær ethvert spørsmål – ikke minst fordelingen mellom faglig og politisk ansvar i et parlamentarisk demokrati. I følge Steiro er det ikke slik at forsvarssjefen skal akseptere at politikerne er Forsvarets eier og oppdragsgiver, og derfor fastsetter Forsvarets oppgaver og økonomiske rammer. Forsvarssjefens oppgave er å få dem til å forstå at de tar feil. Hva som er et tilstrekkelig forsvar er en objektiv sannhet som forvaltes av en liten gruppe visjonære forsvarsvenner med en trusselvurdering upåvirket av Sovjetunionens fall og et sugerør ned i statskassen som gjør at visjonene ikke hemmes av slike bagateller som vettløse og kjipe politikeres forsvarsbudsjetter. Det er å være merkesmann i denne fylkingen som selvsagt er forsvarssjefens oppgave.
Her kan jeg derfor ikke gjøre annet enn å innrømme nederlaget – Steiro ble en for stor utfordring for det jeg måtte ha av pedagogiske evner. Stilt overfor et så overlegent immunforsvar må jeg melde pass. Jeg kan derfor bare trekke meg tilbake til mitt eget hjørne av ringen og gratulere ham med en velfortjent arbeidsseier. Jeg tror rett og slett ikke jeg orker mer. Men uansett er det nå 11 år siden jeg gikk av som forsvarssjef, Steiro, og det må da snart være noen andre som også må ta sin del av skylden for all elendigheten, når jeg nå utmattet trekker meg tilbake for å slikke mine sår?
